polske tronfølgekrig

Stanisław hadde støtte fra mange av de polske magnatene, men især fra det tyskættede borgerskapet i Danzig. Dit flyktet han etter at russiske hjelpetropper i slutten av september 1733 hadde rykket frem mot Warszawa. Russiske og sachsiske styrker beleiret deretter Danzig, som først overga seg i juni 1734. Russerne beseiret også en fransk styrke som prøvde å komme byen til unnsetning. Stanisław rømte nå til den østprøyssiske byen Königsberg. Russerne forlangte å få ham utlevert, men den prøyssiske kongen, som egentlig støttet den andre tronkandidaten, nektet å innfri dette kravet.

Krigen mellom stormaktene hadde i mellomtiden spredd seg til Rhinland og Italia, og den militære aktiviteten på polsk jord avtok. En del polske provinsguvernører og offiserer inngikk i november 1734, etter påtrykk fra Stanisław, i byen Dzików en avtale om et antirussisk militærforbund. Deres tropper forsøkte i flere år uten hell å jage de russiske og sachsiske troppene ut av Polen, og de ga ikke opp før i mars 1736.

I vest begynte kamphandlingene umiddelbart etter at Frankrike hadde erklært krig mot Østerrike, og det første målet var den franske erobringen av hertugdømmene Lothringen og Bar, som tilhørte keiserens tilkommende svigersønn Frans Stefan. Deretter bygde franskmennene to provisoriske broer over Rhinen og beleiret festningen Kehl på høyre rhinbredd like overfor Strasbourg. Festningen overga seg etter få uker, men da vinteren satte inn, trakk franskmennene seg tilbake over Rhinen.

Keiserens tropper, ledet av den mer enn 70 år gamle prins Eugen av Savoia, forskanset seg bak en gammel forsvarslinje sør for Karlsruhe, men da franskmennene våren 1734 på ny rykket over Rhinen, ble keiserhæren tvunget til å trekke seg tilbake. Et tilbud fra den prøyssiske kongen om å sende tropper til unnsetning ble blankt avvist, fordi keiseren fryktet at det ville gi Preussen for mye makt innad i Det tysk-romerske riket. Den franske Rhinarmeen fortsatte sin vellykte kampanje på begge sider av Rhinen inntil keiserhæren i 1735 fikk hjelp av russiske tropper og klarte å stoppe den franske fremrykkingen nordøst for Trier.

Den franskledede koalisjonen (Frankrike, Spania og Sardinia) ville, mens keiseren og hans tropper var opptatt med krigen ved Rhinen, benytte anledningen til å angripe hans besittelser i Italia – i nord hertugdømmet Milano og i sør kongeriket Napoli/Sicilia, alt områder som keiseren hadde fått som kompensasjon etter den spanske arvefølgekrigen.

Hertug Karl Emmanuel 3. av Savoia, som hadde overtatt makten der og på Sardinia da hans far abdiserte i 1730, ville gjennom å erobre Milano hindre at keiseren utvidet sin makt i Nord-Italia og især kontrollen over de viktige handelsrutene over Alpene, men han ville også prøve å vinne tilbake Sicilia, som hans far i 1720 hadde måttet overlate til keiseren i bytte mot Sardinia.

Den franske kongen Ludvig 15. støttet sin savoiiske nabo med tropper i nord, men han ville også hjelpe sin spanske fetter Carlos, en yngre sønn av den spanske kongen Filip 5. Carlos hadde i 1731 arvet hertugdømmene Parma og Piacenza, Milanos nabostat i sør, etter morens barnløse onkel Antonio Farnese. Nå ønsket han og moren (som var den egentlige herskeren i Spania) å utvide de spanske bourbonernes besittelser med de søritalienske områdene Napoli og Sicilia.

Kampene i nord begynte høsten 1733 da en kombinert fransk-savoiisk styrke på 64 000 mann rykket inn i Lombardia og trengte de tallmessig underlegne østerrikske troppene der tilbake til området rundt Mantova. Den østerrikske guvernøren i Milano hadde en lokal styrke på 12 000 mann under sin kommando og prøvde i det lengste å forsvare byen mot fiendens beleiring, men måtte overgi seg i romjulen 1733. Våren 1734 fikk keiserens tropper i øst forsterkning hjemmefra, og sommerens kamphandlinger foregikk på begge sider av elven Po. Østerrikerne ble slått i flere mindre slag og måtte, etter å ha tapt 7000 mann i slaget ved Guastalla i september, konsentrere seg om å hindre at Mantova falt i fiendens hender. Men forsøket var mislykket, til tross for at østerrikerne nå hadde et år på seg til å konsolidere sine stillinger, og i september måtte de siste østerrikske avdelingene i nord overgi seg til franske styrker.

I mellomtiden hadde hertugen av Parma, Don Carlos, sendt en stor del av sine soldater, sammen med franske og savoiiske avdelinger, sørover for å angripe keiserens besittelser Napoli og Sicilia. De fikk dessuten støtte fra en spansk kontingent på omkring 15 000 mann, som ble fraktet fra Spania og landsatt i Calabria. Mot denne overmakten hadde de lokale østerrikske styrkene og keiserens visekonge der lite å stille opp, og før jul 1734 var all motstand i sør nedkjempet, og begge de søritalienske kongerikene var dermed i praksis under spansk kontroll.