politiske partier i Romania

De store politiske partiene i nyere rumensk politikk har gjerne definert seg i forhold til tradisjonelle ideologier som liberalisme eller sosialdemokrati, selv om den praktiske politikken ofte har vært nokså pragmatisk, noe som også har ført til skiftende allianser mellom partier som ideologisk skulle stått fjernt fra hverandre.

Det partimønsteret som utviklet seg etter det rumenske kommunistdikaturets fall i desember 1989, var til å begynne med preget av to hovedtendenser, historiske partier fra før kommunisttiden og etterfølgere av kommunistpartiet.

Historiske partier fra før kommunisttiden

Den ene var forsøkene på å gjenopplive historiske partier som hadde vært forbudt under kommunismen (1945–1989). Av de historiske partiene som kom tilbake i 1990, har bare Det nasjonalliberale partiet (Partidul Național Liberal, PNL) maktet å etablere seg som et parti med innflytelse over tid. Men også det partiet har vært gjennom splittelser og har inngått i ulike allianser, endog med Det sosialdemokratiske partiet, som det ellers oppfatter seg som hovedmotstander til.

Det partiet som i 1990-årene hadde mest å si av de historiske partiene, både i opposisjon og en tid som regjeringsparti, var likevel Det nasjonale bondepartiet (Partidul Național-Țărănesc, PNȚ), Partiet tilføyde «kristelig-demokratisk» i partinavnet i 1990. I mellomkrigstiden hadde PNL og PNȚ vært de største partiene og hovedkonkurrenter. Etter 2000 har partiet gått sterkt tilbake og for det meste ikke vært representert i parlamentet.

PNL og PNȚ deltok i 1990-årene i valgalliansen Demokratisk konvent (Convenția Democrată Română, CDR), grunnlagt i 1991 sammen med flere andre partier og noen organisasjoner fra det sivile samfunn. Målet var å vinne makten fra Ion Iliescu og hans regjeringsparti. Det lyktes ikke i 1992, men i 1996 med valget av Emil Constantinescu som president. Alliansen gikk i oppløsning fra 2000.

Etterfølgere av kommunistpartiet

Den andre hovedtendensen i partimønsteret etter 1989 var etableringen av et stort parti dominert av personer som hadde hatt posisjoner i kommunistregimet, men uten å ha vært i fremste rekke. Opprinnelsen til partiet er å finne i Den nasjonale redningsfronten (Frontul Salvării Naționale, FSN), med Ion Iliescu i spissen, som overtok makten da Nicolae Ceauşescu ble styrtet. Partiet har gjennomgått både splittelser, sammenslutninger med mindre partier og navnendringer.

Den viktigste splittelsen skjedde våren 1992, da FSN ble delt i det mer reformorienterte Det demokratiske partiet (Partidul Democrat, PD, navnet er fra 1993), ledet av Petre Roman, og Iliescu-fløyen, som i 1993 tok navnet Det sosiale demokratis parti i Romania (PDSR), før det i 2001 ble til Det sosialdemokratiske partiet (Partidul Social Democrat, PSD). I det året fusjonerte PSD med et lite parti som hadde gjenoppstått i 1990 som en fortsettelse av mellomkrigstidens sosialdemokratiske parti som var forbudt under kommuniststyret, og overtok ved fusjonen dets navn.

Det demokratiske partiet (PD), som også definerte seg som sosialdemokratisk, fusjonerte på sin side i 2007 med en utbrytergruppe fra det liberale partiet PNL. Det nye partiet, Det demokratisk-liberale partiet (Partidul Democrat-Liberal, PDL) gikk deretter i 2014 sammen med PNL under det sistnevnte navnet. Dermed var den mest reformorienterte delen av det gamle kommunistpartiets etterfølgere blitt en del av det ledende liberale, borgerlige partiet PNL.

Andre tendenser i partiutviklingen

Andre tendenser i partiutviklingen har vært at mange helt nye partier er blitt dannet. Noen er blitt til rundt en bestemt politiker og har ofte hatt et kort liv, andre har oppstått gjennom splittelser av eksisterende partier eller fusjoner mellom dem. Slike partier har dukket opp både på tradisjonell høyre- og venstreside i politikken. Det har også vært mange individuelle overganger fra ett parti til et annet.

Et annet grunnlag for partier har vært å representere bestemte etniske grupperinger eller å basere politikken på ytterliggående nasjonalistiske holdninger. Det eneste etnisk baserte partiet av betydning for rikspolitikken har vært Den ungarske demokratiske unionen i Romania (Romániai Magyar Demokrata Szövetség, mest kjent i Romania under den rumenske forkortelsen UDMR), som har deltatt i en rekke regjeringer i koalisjon med både sosialdemokratiske og borgerlige partier for å ivareta den ungarske minoritetens interesser best mulig. Nettopp det ungarske partiets rolle i skiftende koalisjoner har trolig bidratt til at ansvarlige partier ikke har sett seg tjent med å spekulere i etniske motsetninger for å øke sin oppslutning. At utviklingen kunne ha tatt en annen retning, vitner sammenstøtene mellom rumenere og ungarere i mars 1990 i den blandede byen Târgu Mureș om, da flere mennesker mistet livet. Utfallet tjente som en advarsel mot å skjerpe de etniske motsetningene som kunne dukke opp.

Det har likevel eksistert flere ytterliggående rumensk-nasjonalistiske partier, men de har ikke preget rumensk politikk i avgjørende grad. Størst oppslutning av slike har Partiet Stor-Romania (Partidul România Mare, PRM) hatt. Partiets sterkeste resultater kom i 2000, da det fikk 20 prosent av stemmene i parlamentsvalget, og partiets grunnlegger Corneliu Vadim Tudor ble nummer to i første omgang av presidentvalget med 28 prosent av stemmene. I andre valgomgang tapte han mot Ion Iliescu. Senere har partiet hatt mindre betydning.

Landets president fra 2014, Klaus Iohannis, tilhører den etter hvert nokså fåtallige tyske minoriteten og begynte sin politiske karrière i Demokratisk forum for tyskerne i Romania (Demokratisches Forum der Deutschen in Rumänien). Han gikk senere inn i Det nasjonal-liberale partiet (PNL) for å få en bredere politisk basis.

Synkende valgdeltakelse, korrupsjon

Generelt har troen på at de politiske partiene er i stand til å representere folks synspunkter og interesser blitt redusert, noe som har vist seg ved at valgdeltakelsen har gått ned. Ved det første frie parlamentsvalget i 1990 var valgdeltakelsen på 86 prosent. Deretter har den sunket gradvis. På 1990-tallet holdt den seg på over 70 prosent. Fra 2000 har den gått videre nedover. Ved de siste valgene (fra 2008 til 2016) har den ligget på rundt 40 prosent. Det gjenspeiler en stigende mistillit til politikere og en minkende tro på at det gjør noen forskjell hvem som styrer. Det er en utbredt følelse blant folk at mange blir politikere for å berike seg. Politiske «småkonger» rundt i landet (ofte omtalt som «baroner») ses ofte på som nøkkelpersoner i fordeling av offentlige stillinger, budsjettmidler fra sentralt hold og oppdrag for næringsdrivende.

Korrupsjon er et betydelig problem. Mange politikere er blitt dømt, særlig i tiden etter 2010. Det gjelder også fremtredende politikere, inkludert statsministre. Kamp mot korrupsjon er å finne i mange valgprogrammer, også i partier som i praksis ikke virker så opptatt av den kampen. Ved noen anledninger har organisasjoner fra det sivile samfunn forsøkt å påvirke den politiske utviklingen mer direkte gjennom å legge til rette for valgallianser, som ved valgene i 1992 og 1996.

Utenomparlamentariske protester

Et påvirkningsmiddel utenom de parlamentariske kanalene har vært gatedemonstrasjoner. I noen tilfelle har de bidratt til politiske endringer, som da regjeringen Boc gikk av i februar 2012 og regjeringen Ponta gikk av i november 2015. Allerede vinteren og våren 1990 demonstrerte studenter og andre i Bucureşti for et klarere brudd med den kommunistiske fortiden. I juni endte det med at flere tusen gruvearbeidere med myndighetens hjelp ble transportert til byen for å «rydde opp» og fikk offisiell takk av den nyvalgte president Iliescu. Hendelsene ble kalt «mineriader» etter det rumenske ordet for gruverarbeider, miner. Slike måter å møte protester på bidro til at Romanias internasjonale prestisje sank, etter at sympatien med landet hadde vært sterk etter den blodige omveltningen i desember 1989.

Senere har gatedemonstrasjoner ved flere anledninger bidratt til å påvirke den politiske utviklingen. Et eksempel er de store demonstrasjonene som begynte i januar 2012 etter at en ny helselov hadde åpnet for ytterligere privatisering av helsevesenet, en utvikling som en populær statssekretær og organisator av akuttberedskapen hadde advart mot. President Băsescu bad på direktesendt fjernsyn statssekretæren om å gå av, hvilket han gjorde. De store gateprotestene som fulgte i mange byer, og som raskt også ble knyttet til andre spørsmål, førte både til at loven ble trukket tilbake og regjeringen Boc gikk av. Ved parlamentsvalget senere samme år seiret koalisjonen av de to største opposisjonspartiene den gang, sosialdemokratene og de nasjonalliberale.

Et annet eksempel på at gateprotester har ført til politiske endringer, skriver seg fra november 2015. Etter at et stort antall ungdommer var omkommet i en brann i et klubblokale i București, ble det reist spørsmål om brannsikkerhet og offentlige godkjenninger av byggearbeider. Store gatedemontrasjoner anklaget det politiske systemet for en korrupsjonskultur. Statsminister Ponta, som det var mye misnøye med på forhånd, gikk av og ble etterfulgt av en regjering som ikke sprang ut av de politiske partiene, men som var sammensatt av fagfolk («teknokrater») og som skulle styre til neste parlamentsvalg høsten 2016.

Andre store protestaksjoner har også influert på politikken, men uten at regjeringer har gått av eller politikken lagt helt om. Det gjelder de mange demonstrasjonene i 2017 og 2018, som særlig har vært rettet mot korrupsjonskulturen. Konkrete protestpunkter har vært forslag til lovendringer som opposisjonen har ment vil sette kampen mot korrupsjon tilbake og gjøre det lettere å få amnesti for dem som er dømt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg