Polarisasjonsapparat, apparat som brukes til undersøkelser med polarisert lys. Det består i alminnelighet av to polarisasjonsfiltre som kalles polarisator og analysator, men som er helt like. Naturlig lys sendes gjennom polarisatoren og blir polarisert i dennes svingeretning. Når det deretter går gjennom analysatoren, slipper det usvekket gjennom hvis de to filtrene er innstilt med samme svingeretning, men absorberes fullstendig hvis filtrene er innstilt med svingeretning loddrett på hverandre. Dreier man analysatoren, veksler det derfor mellom lys og mørke på en skjerm som belyses gjennom polarisasjonsapparatet. Stiller man apparatet på «mørke», og anbringer et dobbeltbrytende legeme, f.eks. en krystall, mellom polarisator og analysator, vil i alminnelighet lys slippe igjennom, fordi krystallen forandrer polarisasjonen av lys som går gjennom den. Polarisasjonsapparatet kan altså brukes til å påvise dobbeltbrytning. Da glass som har indre spenninger, er dobbeltbrytende, kan apparatet brukes til å avgjøre om glass er riktig avkjølt, så det er fritt for indre spenninger.

Polarisasjonsapparat anvendes også som polariskop til fotoelastiske undersøkelser. (Se fotoelastisitet.) Hvis lys sendes konsentrisk mot en krystall som er plassert mellom polarisator og analysator, fremkommer på grunn av interferens et karakteristisk bilde av fargede ringer og kors som kan brukes for å identifisere krystallen. Når polarisert lys går gjennom en løsning av et optisk aktivt stoff, dreies polarisasjonsretningen. Et polarisasjonsapparat som brukes for å bestemme denne dreiningen og derav konsentrasjonen av løsningen, kalles et polarimeter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.