pokkenholt

Pokkenholt er ved fra forskjellige løvtrær i slekta Guaiacum i leddbladfamilien. Veden fra disse trærne er svært tung og hard, og den har derfor hatt mange anvendelser. Navnet pokkenholt kommer av at veden tidligere ble ment å være et virksomt middel mot syfilis, på folkemunne kalt pokker.

Guaiacum-slekta finnes i Mellom-Amerika og nordover til Texas og Florida og det er totalt seks arter. Artene er busker eller små trær med eviggrønne, sammensatte blader og blå, radiærsymmetriske blomster med fem kronblader.

Kjerneveden er brun med grønnlig skjær og vekslende fiberretning, slik at radialsnittet gir et stripet inntrykk. Veden er meget tung, densiteten ved 15 prosent fuktighet er cirka 1,15–1,50 g/cm³. Den er seig og hard, og inneholder store mengder harpiks og fett. Dette hindrer vannabsorpsjon og gjør den «selvsmørende». Den er resistent mot syre, værpåvirkning og ild. Det høye fettinnholdet og vannavvisningen gjør at den har hatt utstrakt anvendelse som lager for skipspropellaksler. I tillegg har veden blitt brukt til taljer, tannhjul, kjeglekuler, maskin- og verktøydeler.

Guajacum og guajakharpiks inneholder stoffer som ved oksidasjon under visse betingelser gir en vakker blåfarge. Et alkoholisk uttrekk av guajacum blir derfor brukt til påvisning av enzymene oksidaser og peroksidaser, av blod og av en del andre oksiderende stoffer.