Sentrifugert blod

Fullblod er blodet slik det foreligger i kroppen. Etter blodprøvetaking er det vanlig å sentrifugere blodet. Da skiller blodet seg i tre sjikt: nederst samler de røde blodcellene seg, over dem er det en gulhvit hinne, mens det øverst er blodplasma.

Plasmaproteiner er proteiner som finnes i blodplasma. Plasmaproteiner omfatter mange forskjellige typer proteiner med svært ulike funksjoner. De er blant annet viktige for koagulasjon og immunforsvaret. De er også viktige for å transportere fettstoffer, hormoner, vitaminer og medikamenter i blodet. Dessuten er de med på å opprettholde det kolloidosmotiske trykket som sørger for at væsken holder seg inni blodårene.

Faktaboks

Uttale
plˈasmaproteiner

Noen plasmaproteiner er bygd opp utelukkende av aminosyrer, mens andre er mer komplekse og sammensatte (konjugerte proteiner). Konjugerte proteiner kan inneholde karbohydrater (glykoproteiner), fettstoffer (lipoproteiner) eller andre stoffer, som for eksempel metaller eller nukleinsyrer.

Inndeling

Elektroforese.

Resultatet av en serumelektroforese kan se ut omtrent som dette. Den horisontale aksen viser avstanden mellom den positive og den negative elektroden. Proteinenes vandring starter ved den negative siden og vandrer mot den positive. Arealet under den røde kurven viser hvor mye protein som er til stede. I illustrasjonen er alfa-1 (α1) og -2 (α2), beta (β) og gamma (γ) markert. Prealbumin ligger foran albumin i et elektroforesemønsteret og vises ikke i figuren.

Av /Store medisinske leksikon ※.

Plasmaproteinene kan deles inn i grupper, blant annet på grunnlag av sine forskjellige egenskaper. En vanlig grovinndeling er (prosent av mengden plasmaprotein i parentes):

Proteinene kan deles inn basert på hvordan de fordeler seg i serumelektroforese. De ulike delene som framkommer kalles fraksjoner. Albuminfraksjonen består hovedsakelig av prealbumin og albumin, mens globulinene kan deles inn flere fraksjoner (alfa-1-, alfa-2-, beta-1-, beta-2- og gammaglobuliner). Alfa- og betaglobulinene består av mange ulike proteiner, men i gammafraksjonen er det først og fremst immunglobuliner.

Funksjon

Plasmaproteinene har flere ulike funksjoner. Alle proteinene samlet bidrar til blodets viskositet, og gjør at blodet er mer tyktflytende enn vann. Den samlede mengden plasmaproteiner bidrar også til det kolloidosmotiske trykket. De enkelte plasmaproteinene er også høyst ulike og har ulike funksjoner.

Kolloidosmotisk trykk

Plasmaproteiner er såkalte kolloider, det vil si partikler oppløst i væske. Plasmaproteinene har forholdsvis stor molekylvekt. Dette gjør at de i liten grad trenger gjennom veggen i de minste blodårene (kapillarene). Plasmaproteinene (kolloidene) gir derfor et såkalt kolloidosmotisk trykk mellom innsiden og utsiden av de små blodårenes vegg. Det kolloidosmotiske trykket gjør at vann, som kan passere kapillarveggen (ved osmose), trekkes ut fra vevene og inn i blodårene. På denne måten er plasmaproteiner med på å opprettholde væskebalansen mellom blod og vev. Ved et svært lavt nivå av plasmaproteiner i blodet kan det hope seg opp væske i én eller flere deler av kroppen (ødem).

Prealbumin

Prealbumin er det samme som transtyretin. Det er et protein som transporterer tyroksin og retinolbindende protein. Proteinet ligger foran albumintoppen ved serumelektroforese.

Albumin

Albumin er det proteinet med høyest konsentrasjon i plasma. Albumins to viktigste oppgaver er å bidra til å opprettholde det kolloidosmotisk trykket og å virke som et transportprotein. Albumin frakter blant annet fettsyrer og andre lipider, bilirubin, hormoner og legemidler.

Globuliner

Globulinene kan grovt deles inn i alfa-, beta- og gammaglobuliner. Plasmaglobuliner er en kompleks gruppe med proteiner som har svært ulike funksjoner. Mange av globulinene har bundet til seg en sukkergrupper eller fettstoffer.

I dag analyseres disse proteinene enkeltvis ved spesifikke metoder og inndelingen av proteinene i alfa- og betaglobuliner benyttes mest ved serumelektroforese. Gammaglobulinene utgjøres av immunglobuliner. Blant disse finner vi antistoffene (IgG, IgA og IgM) som er sentrale i kroppens beskyttelse mot infeksjoner.

Transport

Plasmaproteiner som transporterer kroppens egne stoffer i blodbanen kalles også for transportproteiner. Transportproteiner frakter blant annet fettsyrer og lipider, hormoner, vitaminer og mineraler, og metaller som jern og kobber i blodet. I tillegg kan transportproteine frakte medikamenter og andre fremmedstoffer. Albumin, prealbumin og transferrin og lipoproteiner er eksempler på viktige transportproteiner.

Andre funksjoner

I tillegg til å være viktige transportproteiner og akuttfaseproteiner har noen plasmaproteinene funksjon som lagringsproteiner. Ferritin er for eksempel et lagringsprotein som lagrer jern. Andre proteiner virker som enzymer, alfa-1 antitrypsin er eksempel på en proteasehemmer (det vil si enzymer som bryter ned proteiner). Haptoglobin er et protein som kan binde fritt hemoglobin og hindrer dermed skadelige effekter av fritt hemoglobin når røde blodceller går i stykker (hemolyse). Komplementfaktorer C3 og C4 er viktige ved infeksjoner.

Plasmaproteinet fibrinogen er et viktig element for blodets koagulasjon. Der enzymet trombin spalter fibrinogen til det aktiverte fibrin. Fibrin er et trådlignende molekyl, og når flere fibrintråder går sammen og danner et nettverk, kan de binde blodplater og røde blodceller sammen og danne en et koagel eller en blodpropp.

Blant plasmaproteiner finnes også i små mengder en rekke viktige peptid- eller proteinhormoner. Plasmaproteiner kan være energikilde for ulike vev.

Produksjon

Ascites
Ascites er en tilstand med økt mengde væske i bukhulen. Det kan ha flere årsaker, som for eksempel skrumplever eller kreft i organer i bukhulen.
Ascites
Av /Shutterstock.

Størstedelen av plasmaproteinene dannes i leveren. Immunglobulinene produseres imidlertid av plasmaceller, en type immunceller. Hormonene dannes i forskjellige endokrine kjertler.

Plasmaproteiner omsettes forholdsvis raskt, og de blir derfor raskt nydannet. Normalt omsettes 125 til 220 gram proteiner hver dag. Konsentrasjonen av plasmaproteiner avhenger av balansen mellom syntesehastighet og proteinnedbrytning. Det er også noen plasmaproteiner som lekker ut i vevene.

Ved underernæring, for liten proteintilførsel i kosten eller leversykdom kan nivået av plasmaproteiner i blodet reduseres betydelig. Det kan føre til væskeopphopninger i bukhulen (ascites). Dette skyldes redusert kolloidosmotisk trykk.

Klinisk nytteverdi

Mengden proteiner i blodplasma kan endres i forbindelse med ulike sykdommer. Ved hjelp av en blodprøve kan man finne ut av hvilke proteiner som er økt eller redusert, noe som kan brukes for å finne fram til riktig diagnose. Konsentrasjonen måles som oftest i blodserum, men det er stort sett de samme proteinene i blodserum og i blodplasma (se serumproteiner). Mengden plasmaproteiner oppgis gjerne i gram per liter.

Konsentrasjonen av proteiner i plasma og serum påvirkes av stillingsforandringer. Det er derfor viktig med standardisert blodprøvetaking og at pasienten sitter i 15 minutter før blodprøvetaking.

Konsentrasjonen av proteiner påvirkes også av alder, spesielt immunoglobuliner. Nyfødte har lave nivåer av immunglobuliner, men nivået stiger i løpet av barne- og ungdomsårene. Også andre serumproteiner stiger ved alder, for eksempel stiger transferrin og alfa-1-antitrypsin ved graviditet eller bruk av p-piller.

Aktiv fase eller aktive prosesser gir økning eller reduksjon av en rekke akuttfaseproteiner.

Tidligere var bestemmelse av total proteinkonsentrasjon i serum et viktig diagnostisk hjelpemiddel. I dag har man mer spesifikke metoder, ofte immunologiske metoder, som gjør det mulig nøyaktig å bestemme mengden av det enkelte, relevante protein. Serumelektroforese er et hjelpemiddel for å se proteinsammensetningen. Bestemte sykdomstilstander, for eksempel myelomatose, kan gi endringer i serumproteinsammensetningen som kan gi spesifikke diagnostiske mønstre i en serumelektroforese.

Protein Inndeling etter elektroforesemønster Konsentrasjon gram/liter Biologisk funksjon
transtyretin (prealbumin) foran albumin 0,2–0,5 transport
albumin albumin 34–45 kolloidosmotisk trykk, transport
α1-antitrypsin alfa-1-globulin 1,0–1,8 proteasehemmer, akuttfaseprotein
orosomukoid alfa-1-globulin 0,5–1,2 ukjent, akuttfaseprotein
ceruloplasmin alfa-2-globulin 0,2–0,5 binder kobber, oksidaseaktivitet, akuttfaseprotein
haptoglobin alfa-2-globulin 0,5–2 binder hemoglobin, akuttfaseprotein
α2-makroglobulin alfa-2-globulin cirka 2 proteasehemmer
transferrin beta-1-globulin 1,9–3,3 jerntransport
komplement C3 beta-2-globulin 0,9–1,8 komplementfaktor, immunrespons
komplement C4 beta-2-globulin 0,1–0,4 komplementfaktor, immunrespons
fibrinogen beta/gamma 2,0–4,0 hemostase, koagulasjon
CRP beta/gamma under 0,005 akuttfaseprotein
IgG gammaglobulin 6–16 antistoff
IgA gamma/beta 0,7–4 antistoff
IgM gammaglobulin 0,4–2,3 antistoff

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg