Plasmafysikk, den del av fysikken som omfatter beskrivelse av plasmatilstanden og prosesser i plasma. De tidlige stadier av plasmafysikken er knyttet til studier av elektriske utladninger. Den britiske fysiker M. Faraday var den første som forsøkte å beskrive plasmatilstanden (1831), og briten W. Crookes mente i 1879 å ha produsert «den fjerde dimensjon» i et utladningsrør. Betegnelsen «plasma» ble introdusert av amerikaneren I. Langmuir (1928). Han oppdaget også at det forekom periodiske oscillasjoner, plasmabølger, i utladningsplasma.

Koblingen til solfysikk og fenomener i Jordens ionosfære og magnetosfære var fruktbar i utviklingen av plasmafysikken. Her kunne man bedre studere storskala og kollektive plasmafenomener og vekselvirkning mellom en ionisert gass og magnetiske felter. Den svenske fysiker H. Alfvén beskrev i 1937 dannelsen av galaktiske magnetfelt som en plasmaeffekt, og i 1942 introduserte han det magnetohydrodynamiske konsept i plasmafysikken. For dette og hans senere studier av romplasma ble Alfvén tildelt Nobelprisen i fysikk i 1970.

Plasmafysikk har siden 1950-årene vært omfattet med stor interesse. Dette skyldes delvis romalderens utforsking av det nære og fjerne verdensrom, med muligheter til å gjøre målinger i selve romplasmaet. Arbeidene med å finne metoder for å kontrollere plasma i fusjonsreaktorer (termonukleære reaktorer) har også vært en drivkraft i plasmafysikken. Man har utført store laboratorieksperimenter, og det er satset mye på teoretiske studier og datasimuleringer. Dette har gitt mye ny kunnskap om plasma og plasmafysikk, men man har ennå ikke lykkes i utviklingen av en fusjonsreaktor. Man finner imidlertid anvendelse av plasma på en rekke andre områder, utladningsrør, plasmabrennere, plasmaskjermer, osv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.