piskeslanger

Disse slangene er meget lange og tynne, med lang hale. Hodet er trekantet ofte med en lang snabelaktig snute formet som en pilspiss. Totallengden er cirka 60 centimeter for de minste artene og nærmere 2 meter for de største. Fargen er gjerne grønn, noe som gir dem god kamuflasje i løvverket. Noen arter er ensfarget, mens andre har svarte eller hvite tegninger. Pupillene er horisontale og ligner et nøkkelhull.

De er utbredt over det meste av Sørøst-Asia fra India, Sri Lanka og Kina og videre sørøstover. Tre av artene er endemiske for India, hvorav to er endemiske for Western Ghats. Orientalpiskeslangen A. prasina har den største utbredelsen, fra India til Indonesia og Filippinene.

Habitatet er normalt regnskog, men de forekommer også i plantasjer, parker og hager. De fleste artene er knyttet til lavlandet, men A. dispar er utbredt fra 1300 til nærmere 2700 meter over havet i Western Ghats, India.

Piskeslangene lever det meste av livet i trærne, men de kommer ofte ned på bakken for å jakte. De er dagaktive. I trærne beveger de seg svært hurtig, mens de er tregere på bakken. Vanligvis er de sky og lite aggressive.

Under jakten ligger de som regel urørlig i bakhold og venter på et forbipasserende bytte. Øgler utgjør den vanligste føden. Av og til tar de også frosk, fugler og en sjelden gang gnagere. Burmapiskeslangen A. fronticincta har spesialisert seg på å fange fisk fra en grein hengende over vannet. Giften er sterk nok til å lamme byttedyrene, og de bruker tyggende bevegelser med munnen for å overføre giften.

Formeringen skjer ved fødsel av levende unger, men vår kunnskap om artenes reproduksjon er mangelfull. Vi vet imidlertid at hunnen av nesepiskeslange A. nasuta kan lagre spermier i kroppen og føde unger inntil 2 – 3 år etter paring.

Giften er svak og ufarlig for mennesker. De forstørrede, furete tennene bakerst i overkjeven er forbundet med Duvernoys kjertel som produserer et giftig sekret.

• slanger
• snoker