pipafrosk

Av .
Lisens: CC BY NC 2.0

Artikkelstart

Pipafrosk er en amfibieart i ordenen haleløse amfibier, familien pipafrosker.

Faktaboks

Også kjent som

surinampadde, Pipa pipa

Hunnen blir normalt 14 centimeter, men eksemplarer på nærmere 20 centimeter er beskrevet. Kroppen er flat og ligner et vissent løvblad. Bakbeina er kraftige med velutviklet svømmehud. Tåspissene er utstyrt med stjerneformede sanseorganer som den benytter til å finne mat.

Arten tilbringer livet i vann i nordøstlige deler av Sør-Amerika. Etter en akrobatisk paringsakt under vann, blir de befruktede eggene plassert på hunnens rygg der de innkapsles og dekkes av hud. Etter 3-5 måneder fødes ferdig utviklede små frosk fra hunnens rygg.

Beskrivelse

Pipafrosken er en stor art. Gjennomsnittlig lengde fra snute til kloakkåpning er 13 centimeter for hannen og 14 centimeter for hunnen. Enkelte eksemplarer kan bli nærmere 20 centimeter lange. Kroppen er nærmest flat og minner om et vissent løvblad. Hodet er stort og trekantet med små svarte øyne som har runde pupiller. Neseborene sitter på enden av to smale rør på snutespissen. Tunge og tenner mangler.

Forbeina er korte og tynne med lange tynne tær, mens bakbeina er lange og kraftige med velutviklet svømmehud. På tåspissene har den små stjerneformede føleorganer som den benytter under matsøket. Fargen er lysebrun eller oliven med mørkere flekker på ryggen. Huden har mange vorter.

Utbredelse og status

Arten er utbredt i det nordøstlige Sør-Amerika fra Venezuela og Colombia til Bolivia og Brasil. Den finnes også på Trinidad og Tobago. Langs kysten av Stillehavet forekommer den ikke.

Den regnes ikke som utrydningstruet, men ødeleggelse av naturlige habitater har begrenset dens leveområder.

Habitat

Pipafrosken lever hele livet i vann og forlater ikke vannet frivillig. Den har tilhold på mudderbunn i tropiske eller subtropiske elver, sumper og våtmarker i lavlandet, gjerne i regnskoger.

Det meste av tiden ligger den på bunnen, men den tar seg en tur opp til overflaten for å puste en gang hver halvtime.

Føde

Arten spiser det meste den kan komme over av levende og døde smådyr i vannet. Ormer, insekter, krepsdyr og småfisk inngår i menyen. Den benytter forbeina til å stappe maten inn i munnen.

Nyfødte småfrosk spiser små invertebrater, som vannlopper og små ormer

Lyd

Hannen frembringer raske klikkelyder for å tiltrekke seg hunnens oppmerksomhet.

Reproduksjon

Pipafroskene er mest kjent for sin eiendommelige reproduksjonsbiologi, hvor hannen etter å ha befruktet eggene, fester dem til hunnens rygg.

Selve paringen innledes på bunnen. Med forbeina holder hannen rundt hunnens kropp bak hennes bakbein. Sammen stiger de opp til overflaten for å snappe luft. Ved overflaten gjør de et rundkast i vannet slik at ryggen vender nedover. I denne stillingen legger hunnen 3-10 egg som ender på hannens mage. Deretter gjør de et nytt rundkast slik at buken på nytt vender nedover. Hannen løsner grepet om hunnen og lar eggene falle ned på hunnens rygg samtidig som han befrukter dem. Denne prosessen kan gjentas 15-18 ganger slik at hunnen legger cirka 100 egg.

Hunnens rygghud lukker seg rundt eggene slik at de blir innkapslet i en cyste med et hornaktig lokk. All larveutvikling skjer inne i egget slik at små ferdigutviklede småfrosker fødes fra hunnens rygg etter 3-5 måneder. Ved fødselen er ungene 20-25 millimeter lange. Mens de er inne i egget, har de i en periode en hale som andre rumpetroll. Denne blir trolig benyttet til oksygenopptak.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg