Persepsjon, sanseoppfatning. For at vi skal oppfatte omverdenen, må det finnes påvirkninger (stimuli) som aktiviserer våre sanseorganer, og det må eksistere indre, kognitive strukturer (skjema) som påvirkningen kan passe inn i, og som kan styre vårt opptak av informasjon fra omgivelsene.

Persepsjonen er altså like avhengig av hvordan sanseorganene og vi selv funksjonerer, som hvordan omgivelsene er. Persepsjon kan i overensstemmelse med dette beskrives:

  1. som en selektiv (utvelgende) prosess, hvor både sanseorganenes og vår oppmerksomhets kapasitet bestemmer hvor stor (og hvilken) del av alle påvirkninger som skal nå frem til bevissthet
  2. som en konstruktiv prosess, hvor inntrykkene organiseres (settes i forbindelse med hverandre) og tillegges mening. Dette ser vi særlig tydelig i samspillet mellom de forskjellige sansene (synestesi), ved figuroppfatning (hvor relasjoner mellom deler kan være viktigere enn hvordan delene enkeltvis ser ut), i språkoppfatning (vi hører ord, ikke bare lyder), ved objektpersepsjon (tingen sees som den samme uansett avstand, vinkel, belysning), romoppfatning (tingene sees i et visst romlig forhold til oss og til hverandre) og ved oppfatning av sammensatte hendelser (vi synes vi «ser» årsaker og hensikter).

Den «klassiske» oppfatning har vært at man må ta utgangspunkt i de enkle sansefornemmelser (toner, farger og så videre) og betrakte vårt totale bilde av omgivelsene som oppbygd på grunnlag av disse. Med gestalt-psykologien ble oppmerksomheten vendt mot persepsjonsfenomener av «høyere orden» (strukturer, helheter) som vanskelig kan forstås ved bare å studere de enkelte komponenter. Nyere persepsjonspsykologi har i større grad studert persepsjonen som prosess og beskrevet den som en målrettet aktivitet, hvor det gjelder for personen å danne seg et stabilt, realistisk bilde av omverdenen, og hvor sanseinntrykkene bare er et middel, ikke selve byggesteinene. Perseptuelle «misforståelser» (illusjoner, feilaktige vitneutsagn) kan være utslag av de samme prinsipper: vi er mer interessert i å oppfatte «meninger» enn de enkelte stimuli.

Et gjennomgående problem for persepsjonspsykologien har vært å kartlegge erfaringens rolle: Hvor mye av vår persepsjon kan forklares ved nedarvede, fysiologiske mekanismer, og hvor mye er bygd opp gjennom vår stadige interaksjon med omverdenen?

Et annet problem gjelder spørsmålet om persepsjonen best kan forstås «ovenfra og ned» (engelsk top-down) med utgangspunkt i medfødte eller ervervede skjemaer, kunnskapsstrukturer og forventninger, eller «nedenfra og opp» (engelsk bottom-up) med utgangspunkt i de stimuli som treffer våre sanseorganer. James Jerome Gibsons teori om «direkte persepsjon» utgjør her et ytterliggående og omdiskutert forsøk på å forklare sanseoppfatningen som et direkte resultat av de stimulimønstre som påvirker oss.

Et tredje problem har vært å bestemme persepsjonens grenser. Hva er forskjellen mellom å «se» at en person er blek, «se» at han er bekymret, og å «se» løsningen på hans problem? Noen vil her velge å tolke persepsjonen snevert, begrenset til de opplevelser som kan forankres i egenskaper ved stimuli og prosesser i det sanseorgan som påvirkes, mens andre setter likhetstegn mellom persepsjon og all oppfatning av verden omkring, uansett hvor mye eller lite den har med sansningen å gjøre (jamfør «sosial persepsjon»).

Psykologien opererer også med begrepet subliminal persepsjon. Innen parapsykologien undersøkes ekstrasensorisk persepsjon, som for eksempel tankelesning og clairvoyance.

Begrepet persepsjon brukes også innen filosofien.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.