Pelsverk, klesplagg forarbeidet av skinn med hår eller dunkledning. Dyrefellen er menneskets eldste klesplagg. Gamle hulemalerier viser at Crô-Magnon-menneskene, som levde for 40 000–50 000 år siden, brukte skinn til å kle seg i, sikkert som vern mot kulden. I Det gamle testamente er ordene kappe og fell identiske. De første kjente opplysninger om pels og pelshandel skriver seg fra Egypt, Palestina, Assyria og Babylonia. På mange malerier av De hellige tre konger ser man at de bærer hermelinskåper, tegnet på høy verdighet. I de første tre hundreårene e.Kr. ble pelsverk båret av romerske patrisiere som tegn på stilling og rang. På slutten av 300-tallet ble pelsverk alminnelig mote for romerske borgere.

Særlig i middelalderen ble pelsverk flittig brukt, ikke bare som nødvendighetsartikkel, men i like stor utstrekning som smykke. Til daglig bruk ble skinn av katt, kanin og lam mest anvendt. I middelalderen var det nesten utelukkende menn som bar pels. Omkring midten av 1300-tallet begynte kvinnene for alvor å bære pelsverk.

Pelshandel er kanskje verdens eldste næringsvei, og buntmakerfaget har en like lang historie. I nyere tid økte også etterspørselen etter pelsverk i Europa. Det viste seg at Amerika var et enormt viltreservoar. Franskmennene var først ute med oppkjøp av kanadisk pelsverk, og da engelske ekspedisjoner fulgte etter i 1578, gikk allerede 150 franske skip i fast pelsfart. Da Hudson's Bay i 1670 startet sine auksjoner med pelsskinn, ble London det naturlige midtpunkt for internasjonal omsetning særlig av rå uberedte skinn, mens Leipzig med sine pelsberederier og fargerier og kyndige buntmakere ble en viktig markedsplass for handel med foredlede skinn og halvfabrikata. I Russland ble de store pelsmarkeder i Arkhangelsk og Nisjnij Novgorod etablert under Katarina 2s regjeringstid. Russiske ekspedisjoner drev fangst i arktiske strøk både av oter og arktisk rev. Da så Pribylov oppdaget øyene (Pribilof Islands) i Beringhavet, hvor pelsselen kommer for å yngle, økte fangsten betydelig, og Russland utviklet seg til å bli en av verdens største pelsskinnleverandører.

I Norge var skinnhandelen et livfullt og karakteristisk innslag på de gamle markedsplasser Grundset, Kongsberg, Fagernes, Røros og Bossekop. Skinn var et viktig byttemiddel og også en slags verdimåler.

Nå foregår så godt som all førstehåndsomsetning av pelsskinn på store internasjonale skinnauksjoner. For salg av skinn produsert eller fanget i Skandinavia foregår auksjonene i Helsinki, København og Oslo, dessuten har skandinaviske organisasjoner for pelsdyroppdrett startet et auksjonsfirma i Hong Kong. Andre store skinnauksjoner finner sted i St. Petersburg, Leipzig, London, New York, Seattle og Toronto. Skinnene frembys alt vesentlig i rå uberedt stand, men for enkelte skinnsorters vedkommende beredt og farget, dels som halvfabrikata. Tilbud og etterspørsel samt farge, kvalitet og størrelse er avgjørende faktorer for de priser som oppnås.

Alt i 1911 kom det i stand en avtale mellom Storbritannia, Japan, Russland og USA om beskyttelse av den nordlige pelssel, og dermed fulgte fangstregulering. I de fleste land er det innført fangstregulering eller totalforbud mot fangst for å beskytte de dyrestammer som er blitt for hardt belastet. I Canada er det store reservater hvor beveren er under kontinuerlig observasjon og lisensiert fangst. I Russland, hvor det drives en regulert produksjon av sobel, har en begrenset beskatning vist seg å være nødvendig for at næringsgrunnlaget ikke skal svekkes.

Det stadig stigende internasjonale behov og den sviktende tilgang på viltdyrskinn gjorde at man begynte å eksperimentere med oppdrett av pelsdyr. Sølvrevavlen ble det første og meget spennende kapittel i norsk pelsdyravls historie, og det viste seg snart at vi ikke hadde vanskeligheter med å hevde oss i konkurransen. Da så mutasjonen platinarev kom i slutten av 1930-årene, var grunnlaget lagt for en ny norsk næring. Den norske farmblårev regnes som den beste i verden. Det ble minkens hjemland USA som etter de epokegjørende resultater med mutasjonsrev i Norge først nyttiggjorde seg mutasjoner av mink i systematisk avl. Se også pelsdyroppdrett.

Uansett om det er skinn av ville dyr, husdyr eller farmproduserte dyr, vil et pelsskinns styrke først og sist være avhengig av hårets naturlige egenskaper. Dernest er det av den største viktighet at skinnet er flådd i den rette tidsperiode og tørket eller saltet korrekt. Den etterfølgende pelsberedning er avgjørende for lærets smidighet og for at hårlagets naturlige egenskaper skal komme til sin fulle rett, pelsberedning. Den videre bearbeidelse av pelsskinnet hører under buntmakerens arbeidsområde.

Pelsverkets anvendelse har skiftet gjennom tidene og følger i store trekk de klimatiske behov og motebildet. Organisasjonene for pelsprodusenter deltar nå ikke bare med markedsføring av selve råvaren, men avholder også konkurranser for designere og motekunstnere om den beste og mest attraktive utforming av det ferdige produkt. Dagens pelsverk kan av flere grunner betegnes som et kunsthåndverksprodukt, og det stilles høye krav til alle som deltar i produksjonen. I bl.a. Frankrike, Tyskland og USA finnes det spesielle skoler for videreutdannelse av håndverkere innenfor pelsfaget. Bekledningsplagg laget helt av pelsskinn og med pelshårene vendt ut, ble lansert i 1850-årene av parisskredderen Jacques Doucet. Nå er pelsverk allment brukt både til hverdag og til fest, også av de yngre generasjoner. Dette har ført til økt etterspørsel også etter rimeligere typer, og en rasjonalisering i fremstillingen. Skinnsorter eller små stykker av pelsskinn som tidligere hadde en begrenset anvendelse fordi de var f.eks. tunge, grove, stygge i fargen, for små restestykker eller kanskje bundet til tradisjonell bruksmåte, forarbeides nå til tidsmessig pelsverk.

Land med rikelig tilgang på håndverkere og billig arbeidskraft har fremstått som store leverandører av ferdig forarbeidede varer. En meget stor del av det ferdige pelsverk som nå omsettes i Norge, er fremstilt i utlandet. Vår egen buntmakerproduksjon har gått sterkt tilbake, men buntmakeren er fremdeles spesialisten som ikke bare selger ferdig forarbeidede gjenstander, men som fortsatt syr etter mål, reparerer, pleier og oppbevarer pelsen.

Vanligvis omtales de respektive skinnsorter med sine korrekte zoologiske navn, kanskje med undertittel for å angi fra hvilket land eller distrikt de kommer. For noen skinnsorters vedkommende benyttes imidlertid fremdeles betegnelser som kan spores langt tilbake i pelsfagets historie. Markedsføringsnavn er i noen tilfeller innført, særlig av pelsdyrfarmernes organisasjoner. Betegnelser som SAGA benyttes for mink og rev produsert i Skandinavia, EMBA-mink står for mutasjonstyper av mink oppdrettet hos medlemmer av Mutation Mink Breeders Association i USA, mens persianerskinn fra Sørvest-Afrika (Namibia) selges under betegnelsen Swakara (South West African Karakul). Markedsføringsnavnene borger til en viss grad også for kvalitet.

Den høyst nødvendige fredning, dels sterk begrensning av fangst på ville dyr, har ført til en betydelig økning i farmskinnproduksjonen. Bestemmelser om fellings- og omsetningsforbud i henhold til internasjonal avtale er vedtatt av de fleste land og overvåkes i Norge av Direktoratet for Naturforvaltning i Trondheim.

Av de mer kjente skinnsorter som anvendes til pelsverk produseres følgende også i farm og i et betydelig antall: chinchilla, ilder, mink, mårhund, nutria og rev, dessuten persianer og breitschwanz, som utgjør en egen del innen husdyrproduksjonen. Av skinn eller huder fra husdyr kan nevnes: hest og føll, geit og kidd, kanin, katt, ku og kalv foruten sau og lam.

Pelsskinn fra ville dyr benyttes i stadig mindre grad til pelsverk. Årsaken er ikke bare fredningsbestemmelser og fangstbegrensninger, men også en økende forståelse blant forbrukerne for bevaring av viltbestanden. Av pelsskinn fra ville dyr som fremdeles brukes til pelsverk kan nevnes: bisam, bever, ekorn (gråverk), hamster, hare, kanin, muldvarp, murmeldyr, mårhund (tanuki), nutria, opossum, røiskatt (hermelin), skunk, vaskebjørn, ulv, coyote. Fangst av sel var inntil for få år siden en betydelig næringsvei, og selskinn ble meget benyttet bl.a. til pelsverk. Nå gjelder også strenge fangstbegrensninger for sel, se seler og selfangst. Absolutt fangst- og omsetningsforbud gjelder bl.a. for aper, isbjørn, gepard (cheetah), chinchilla, jaguar, leopard og snøleopard, oter, ozelot, enkelte ulve- og revearter.

Pelsskinnet er et naturprodukt, det krever håndverksmessig behandling, og det ferdige pelsverket vil som regel være relativt kostbart. Varigheten er i stor grad avhengig av hensynsfull bruk og pleie. Høye temperaturer, sterkt sollys, fuktig luft eller regn, tett sammenpakket eller mangelfull opphenging kan fort virke skadelig både for hårlag og lær foruten at pelsmøll og pelsklanner kan forårsake betydelige skader. Den beste og sikreste oppbevaringen av pelsverk over lengre perioder er ved romtemperatur +2,5– +6 °C og ved 60–80 % relativ fuktighet. Kjemiske møllmidler kan benyttes med forsiktighet, men bør helst ikke komme i direkte berøring med pelsverket.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.