Paulus

Kunstnerisk framstilling av Paulus fra 1600-tallet

Paulus
Av .

Paulus’ brev er en samling brev i Det nye testamentet som oppgir apostelen Paulus som avsender. Samlingen består av 13 brev, men det er omstridt om alle 13 er skrevet av Paulus selv. Brevene ble skrevet rundt 48–58 e.Kr. og er dermed de eldste skriftene i Det nye testamentet.

Faktaboks

Uttale
paulˈinske brev
Også kjent som
latin Corpus Paulinum (brukes ofte som betegnelse i forskning)

Paulus var en av de viktigste lederne i den tidlige kristne kirken. Han reiste mange steder som misjonær. Paulus brukte brevene til å holde kontakten med menighetene han startet på reisene sine, og til å gi dem opplæring i troen og råd for hvordan de skulle leve og forholde seg til hverandre og samfunnet. Sammen med Apostlenes gjerninger er brevene de aller viktigste kildene til livet og tenkningen hans.

Paulus' brev har hatt grunnleggende betydning for utviklingen av en kristen teologi og etikk. De har spilt en stor rolle i kristendommens historie, men også i historien generelt. De er fremdeles svært viktige for kirkene og i moderne teologisk og filosofisk tenkning.

Brevene

Paulus som brevskriver

Etter at Paulus var reist fra menighetene han etablerte, holdt han kontakten med dem blant annet gjennom brev. Medarbeidere og andre reisende tok dem med og sørget for at de ble lest opp når de kristne var samlet. I brevene veiledet Paulus dem i teologiske spørsmål og ga råd for hvordan de skulle leve og løse problemer seg imellom og overfor samfunnet. Brevene var et viktig middel i Paulus’ ledelse og markering av myndighet overfor menighetene.

Selv om Paulus er hovedansvarlig for brevene, står også nære medarbeidere ofte som avsendere, særlig Timoteus. Men det er tydelig at Paulus er lederen, siden han er nevnt først og brevene vanligvis har jeg-form. De aller fleste brevene er ikke private, men fellesskaps- og menighetsbrev, sendt fra én gruppe kristne til en annen. De var derfor svært viktige for å bygge nettverk mellom Paulus’ menigheter.

Paulus’ brev til romerne skiller seg fra de andre brevene ved at han ikke hadde stiftet menighetene der. Brevet fungerer i stedet som en presentasjon av ham selv og budskapet hans.

Paulus skrev ikke brevene egenhendig, men dikterte dem til skrivere. I Romerbrevet kan man for eksempel se at skriveren nevnes ved navn. Der står det «Jeg, Tertius, som har skrevet ned brevet, hilser dere i Herrens navn» (kapittel 16, vers 22). Når Paulus ville framheve noe spesielt viktig, signerte eller føyde han selv til noe på slutten. Et eksempel på det er i Første korinterbrev der det før den siste hilsenen står «Hilsen med min egen, Paulus’ hånd» (kapittel 16, vers 21–24). Et annet eksempel er Galaterbrevet der avslutningen starter med «Se det jeg nå selv skriver til dere med så store bokstaver!» (6,11–18).

Brevene er skrevet på koine-gresk, den formen for gresk som ble brukt i hellenistisk tid.

Paulus mottok også brev fra menighetene han startet. De er ikke bevart, men han viser noen ganger til dem i brevene sine. Et eksempel er i Første korinterbrev, der det står «Når det gjelder det dere skrev om, så er det godt for en mann ikke å røre en kvinne» (kapittel 7, vers 1).

Til forskjell fra evangeliene, som ofte henter bilder fra jordbruk og fiske, bruker Paulus mange metaforer og eksempler fra bylivet, blant annet fra idretten, skolen, templene og rettsvesenet. Brevskrivingen hans tyder på at han hadde en del materielle ressurser å spille på, som skriveutstyr, papyrus, råd til å bruke skriver og til å få brakt brevene til mottakerne.

Form og oppbygning

Paulus’ brev har mye felles med brev fra antikken ellers, men skiller seg også fra de fleste ved å være lengre og bruke mye plass på teologiske og etiske diskusjoner. Brevene hans har også fellestrekk med antikke taler.

Paulus innleder alltid brevene med en hilsen fra seg selv til mottakerne. Ofte nevner han også medforfatteres navn og sier noe om sin egen rolle og autoritet. Til slutt i innledningen hilser han mottakerne med nåde eller fred, av og til også med en karakteristikk av dem.

Hoveddelen av brevene, som vanligvis er klart lengst, består av en drøfting av spørsmål rundt teologi og lære og deretter ofte av praktisk veiledning for de kristnes livsførsel. Her gjør Paulus mye bruk av redskapene fra antikkens retorikk og rabbinsk bibeltolkning.

Brevene avsluttes vanligvis med hilsener til og fra navngitte personer, informasjon om Paulus’ eget arbeid, gode ønsker for mottakerne og siste oppfordringer.

Selv om Paulus følger tradisjonelle former, er både innledningen, hoveddelen og avslutningen mer variert enn i andre antikke brev, som ofte er stereotype. Brevene hans er også sterkt preget av hensikten med dem og situasjonen de har blitt til i. Det gjør at stilen og stemningen i dem ofte er svært forskjellig.

Forfatterskap

Det er ulike syn blant forskere på hvilke av brevene Paulus selv har forfattet.

Man deler ofte brevene i tre grupper. De autentiske (sju brev) er det stor enighet i forskningen om at Paulus har forfattet. De deuteropaulinske (tre brev) er omdiskutert. Pastoralbrevene (tre brev) er svært mange enige om at Paulus ikke har forfattet selv.

Tidligere i historien har Paulus også vært regnet som forfatter av Brevet til hebreerne. Det er få forskere som i dag støtter dette synet.

De autentiske brevene

De deuteropaulinske brevene

En god del forskere antar at enkelte eller alle ikke er forfattet av Paulus, men av medarbeidere eller andre, kanskje på oppdrag fra ham. Grunnen er at de skiller seg noe fra de autentiske i innhold, stil og beskrivelse av historiske forhold.

Pastoralbrevene

Disse skiller seg fra de øvrige ved at de er stilet til nære Paulus-medarbeidere og gir råd om hvordan de skal lede menighetene. Brevene bærer preg av å ha blitt til under andre forhold enn de øvrige. Svært mange forskere mener derfor at de er skrevet en god del år senere, kanskje av en tilhenger av Paulus som ville stille seg i tradisjonen etter ham.

Tilblivelse

Brevene som er tillagt Paulus, ble ikke til i den rekkefølgen de har i Det nye testamentet. Datering for flere av brevene er usikker.

Brev Datering (e.Kr.) Sendt fra Mottakersted(er)
Første tessalonikerbrev 49–51 Korint Tessalonika
Galaterbrevet 50–55 Efesos Midtre Lille-Asia
Brevet til Filemon 54–55/60–62 Efesos/Roma Kolossai(?)
Første korinterbrev 55–56 Efesos Korint
Andre korinterbrev 56–57 Makedonia Korint
Filipperbrevet 57–59/60–62 Cæsarea/Roma Filippi
Romerbrevet 57–58 Korint Roma
Andre tessalonikerbrev Ca. 50/60–100 Korint/ukjent Tessalonika
Kolosserbrevet 54–62/70–80 Efesos/Cæsarea el.a. Kolossai
Efeserbrevet 57–60/70–100 Cæsarea/Roma el.a. Efesos m.fl.
Første timoteusbrev 60–62/80–110 Roma/Lille-Asia Efesos/ukjent
Andre timoteusbrev 60–62/80–110 Roma/Lille-Asia Efesos/ukjent
Brevet til Titus 60–62/80–110 Roma/Lille-Asia Kreta/ukjent

Tapte brev

Paulus skrev flere brev som ikke er bevart. Slike er omtalt flere steder, blant annet i Andre korinterbrev kapittel 2, vers 4 og Kolosserbrevet kapittel 4, vers 16. Litt av innholdet er kjent fra antydninger i bevarte brev, for eksempel i Første korinterbrev kapittel 5, vers 9.

Flere forskere mener at Andre korinterbrev gjengir biter av brev som ellers er gått tapt, for eksempel at deler av brevene Paulus omtaler i kapittel 10, vers 10, er blitt innføyd i kapitlene 10–13 etter hans tid.

Uekte brev

Det er også bevart andre brev i Paulus’ navn (fra 100–300-tallet e.Kr.). Både den tidlige kirke og moderne forskning ser på dem som uekte. De er likevel interessante fordi de gir et inntrykk av ulike forståelser av Paulus i senantikken. Eksempler på slike brev er Brevet til laodikeerne, Brevet til alexandrinerne, Tredje korinterbrev og brevvekslingen mellom Paulus og filosofen Seneca.

Brevene i ettertiden

Det fantes allerede omkring 100 e.Kr. egne samlinger av Paulus’ brev. De tidligste manuskriptene som inneholder brevene eller deler av dem, er fra cirka 200 e.Kr. og er dermed blant de eldste bevarte tekstene fra Det nye testamentet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hvalvik, Reidar; Stordalen, Terje, Den store fortellingen: Om Bibelens tilblivelse, innhold, bruk og betydning, Oslo: Det Norske Bibelselskap, 1999, 264–342.
  • Studiebibelen, Oslo: Verbum, 2018.
  • Økland, Jorunn (red.), Paulus’ brev, Oslo: Bokklubben, 2010.
  • Aasgaard, Reidar (red.), Tidligkristne apokryfer, Oslo: Bokklubben, 2011.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg