Pasientrettighet, rettighet for den enkelte pasient (subjektiv rett). Det er vanlig å si at to vilkår må være oppfylt for å tale om rettigheter: Lov eller forskrift må gi kriterier for tildeling og utmåling av ytelser/tjenester, og når disse kriteriene er oppfylt, kan kravene ikke avslås med økonomiske begrunnelser. Rettighetene til pasientene kan klassifiseres i tre hovedgrupper: krav på å motta helsehjelp, krav i forbindelse med helsehjelpen, og rett til å klage på avgjørelser. En rettighet forutsetter dessuten at en annen/andre har en korresponderende plikt.

Pasienter har bl.a. rett til å få nødvendig helsehjelp i den kommunen de oppholder seg i og fra spesialisthelsetjenesten i den helseregionen de tilhører, rett til at helsehjelpen de mottar holder en forsvarlig standard, rett til å få informasjon om egen helsetilstand og behandling, rett til at opplysninger som helsepersonell får vite, ikke blir brakt videre (se taushetsplikt) uten særskilt hjemmel i lov for kunne gjøre det (se opplysningsrett og opplysningsplikt), og rett til innsyn i og å få kopi av egen journal (se innsynsrett).

Helsetjenesten eller helsepersonellet kan ikke sette en pasientrettighet til side selv om de av en eller annen grunn skulle finne det hensiktsmessig med mindre loven åpner eksplisitt for dette.

Rettigheter som pasienter har, innebærer at bestemte andre har motsvarende plikter; f.eks. kommunene når det gjelder å gi primærhelsetjenester, staten når det gjelder å yte spesialisthelsetjenester, og helsepersonell når det gjelder konkret samhandling i behandlingssituasjonen med pasienter, f.eks. å gi helsehjelp av forsvarlig standard (forsvarlighet). De som er pålagt å yte en tjeneste, er forpliktet til å sørge for at det finnes tilstrekkelige økonomiske ressurser til at tjenestene kan ytes.

Rettighetene har vokst frem, særlig fra 1980-årene, dels via domstolsavgjørelser og dels gjennom lovgivning, dvs. forskjellige særlover som bl.a. gjelder kommuner, sykehus og helsepersonell, og som påla helsetjenesten og helsepersonell plikter. Pasientens rettigheter var da formulert indirekte i det de fremsto som plikter på helsetjenestens og helsepersonellets hånd. Dette er nå endret gjennom en egen lov om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) som formulerer pasientenes krav som eksplisitte rettigheter. Disse rettighetene finner vi i stor grad igjen som korresponderende plikter i kommunehelsetjeneste-, spesialisthelsetjeneste- og helsepersonelloven.

Pasienter som mener de ikke får eller ikke har fått oppfylt de rettighetene de har krav på etter loven, kan ta det opp med Helsetilsynet i fylket. Dette organet skal føre tilsyn med at helsevesenet og helsepersonellet oppfyller sine plikter.

I de fleste fylkene er det også pasientombud som har til oppgave å opprette kontakt mellom pasient og helsetjenesten i forbindelse med misnøye eller klagesaker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.