paritet (fysikk)

Dersom et system som går gjennom en reaksjon alltid har samme paritet før og etter reaksjonen, sier en at pariteten er bevart i reaksjonen. Fysisk viser det seg at når pariteten er bevart i en prosess, må også speilbildet av prosessen svare til en fysisk realiserbar prosess. Hvis pariteten ikke er bevart, vil speilbildet av prosessen ikke være realiserbart. Dersom pariteten i en prosess er bevart, sier vi at prosessen er paritetssymmetrisk eller speilingssymmetrisk

Om pariteten er bevart eller ikke, avhenger av hvilke vekselvirkningskrefter som virker i prosessen. De mest kjente formene for fundamental vekselvirkning, elektromagnetisk (mellom elektrisk ladde partikler) og sterk (mellom nukleoner i atomkjernen), har egenskapen som gjør at at pariteten bevares.

En trudde lenge at dette gjaldt for alle former for vekselvirkning mellom atomære partikler, og det vakte stor oppmerksomhet da T. D. Lee og C. N. Yang i 1956, for å forklare eksperiment der K-meson gikk sund (desintegregrerte), påsto at pariteten ikke nødvendigvis var var bevart i svake vekselvirkninger. Og ikke lenge etterpå ble det vist , i et eksperiment leda av Chien-Shiung Wu, at pariteten ikke var bevart ved β-desintegrasjon og andre reaksjoner karakterisert ved svak vekselvirkning. For slike reaksjoner ble det foreslått at regelen om paritetsbevaring kunne erstattes med et mer generelt prinsipp om kombinert paritets- og ladningssymmetri, såkalt CP-symmetri. ( engelsk: P for parity og C for charge). Ifølge denne regelen vil speilbildet av en prosess svare til en fysisk realiserbar prosess om en samtidig med speilinga foretar en ladningsinversjon, det vil si at en erstatter alle partikler med tilsvarende antipartikler, altså partikler med motsatt elektrisk ladning (mer generelt: motsatt verdi av alle ladningstall). Men i 1964 fant en at CP-symmetrien heller ikke er eksakt bevart i svake vekselvirkninger

• kvantefysikk