Litteraturen på panjabi er preget av landsbyene. Til grunn ligger eldgammel folklore som i Punjab er blitt utformet til romantiske ballader og lange fortellinger (qissa). Disse ble resitert på landsbyens møteplass. Mange slike kjærlighetshistorier har sin plass i folkelitteraturen. Mest populær er historien om Hir og Ranjha. Som Romeo og Julie tilhørte de rivaliserende slekter som ikke ville finne seg i deres kjærlighet. Ranjha ble forgiftet, og Hir døde av sorg på hennes grav. Like tragisk er romansen om Sassi og Punnu. Om Hero og Leander minner Sohni og Mahinval. Da Sohni ble giftet bort til en bonde på den andre siden av elven Chenab, pleide Mahinval å svømme over om natten for å besøke henne. Så ble han såret, og da Sohni forsøkte å svømme over på en krukke, druknet både hun og Mahinval.

Disse tre romansene er også basis for den rike sufilitteraturen (se sufisme) som blomstret i Punjab 1460–1900. Heltinnene, som søker å møte sine elskere, blir her symbol på menneskesjelen som søker Gud. De første i denne tradisjonen er Shaikh Ibrahim Farid (ca. 1450–1575) og Madho Lal Husain (1539–93), som begge har etterlatt samlinger av kafis eller sufi-sanger. Størst som dikter er Bullhe Shah (1680–1758). Hans sanger, som henter sine bilder fra det daglige liv i Punjab og ikke fra litterær persisk tradisjon, synges av både muslimer og hinduer. Sufi var også Sultan Bahu (1630–91), som i sine Abyat, alfabetisk ordnede kupletter, synger om mystikerens møte med Gud. Mest populær av alle muslimske diktere er Varis Shah (1700-tallet). I Hir-Ranjha gjendiktet han det gamle sagnet i en form som med sine dialoger i landsbystil og iørefallende rim er blitt den store klassiker i panjabi-litteraturen. Mer litterær og påvirket av persisk er Sassi-Punnu i Hashim Shahs (1753–1823) versjon. Ca. 1900 var det slutt med den rike sufitradisjonen. Nå skriver panjabi-muslimer helst urdu. Selv om panjabiene er den dominerende befolkningsgruppen, har språket deres ikke noen offisiell status i Pakistan og læres ikke i skolene. Det finner imidlertid økende anvendelse i radio og fjernsyn, der panjabi-farser er meget populære.

Sikhenes hellige bok Adigranth, med ca. 6000 hymner av forskjellige diktere, bærer preg av Punjab og dikteren Nanak. Det samme gjelder Dasam Granth (Den 10. konges bok). Ved siden av sin religiøse litteratur har sikhene også rike verdslige tradisjoner. Moderne litteratur på panjabi begynner med Bhai Vir Singh (1872–1957), som i sitt hovedverk Rana Surat Singh valgte blankvers for sin allegori basert på sikh-tradisjoner. Romantiker var også Puran Singh (1882–1932). Folkemotiver er ofte utgangspunktet for Mohan Singh Mahir (1905–78), som i sin senere diktning er påvirket av marxismen. Satiriker var Charan Singh Shahid (1891–1935). Balwant Gargi (1916–2003) skrev dramaer, og Amrita Pritam (1919–2005) ble kjent for modernistiske dikt og romaner. Blant de mange roman- og novelleforfattere har særlig Gurdial Singh (f. 1933) og Kartar Singh Duggal (f. 1917) gjort seg bemerket.

Fordi hinduer med panjabi som morsmål har foretrukket å skrive hindi, er denne tradisjon svak. Men folklore-tradisjonen er rik, særlig i Kangra-dalen og i Duggar-distriktet i Jammu, der dialekten kalles dogri.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.