palamisme

Palamisme er et aspekt av gresk-ortodoks teologi som har fått sitt navn etter erkebiskop Grigórios Palamás av Thessaloniki (1296–1359). Han klarte å bilegge den såkalte hesykasmestriden (se hesykasme) i Bysants, mellom hesykastenes direkte gudserfaring og læren om Guds absolutte transcendens, forestillingen om Gud som hinsides all skapning. Palamas formidlet mellom disse to posisjonene, idet han tolket hesykastenes psykosomatiske kontemplasjon som et uttrykk for Bibelens lære om at mennesket både i legeme og i sjel er skapt i Guds bilde, at kroppen ikke er sjelens fiende men dens partner og medhjelper.

Det andre avgjørende moment i palamismen er skillet mellom Guds vesen og Guds «energier», i betydningen funksjoner av Guds vesen. Gjennom energiene oppretter Gud et direkte og umiddelbart forhold mellom seg og menneskene. Fra menneskelig synsvinkel oppfattes den guddommelige energi som Guds nåde forstått som en direkte manifestasjon av den levende Gud. Det mystiske lys hesykastene fikk del i, er å betrakte som en funksjon av Guds sanne vesen.