overvåkingskamera

All kameraovervåking av offentlig sted faller inn under Personopplysningsloven. Datatilsynet godkjenner ikke bruk av kameraovervåking, og det er den som ønsker å overvåke som selv er ansvarlig for at relevante regler blir fulgt før overvåkingen begynner. Disse reglene gjelder også for falske kameraer. Kameraovervåking må i tråd med annen datainnsamling begrunnes med et formål, og hvis sensitive opplysninger kan samles inn er reglene enda strengere.

For bruk av kameraovervåking for sikring av bevis i straffesaker gjelder straffeprosesslovens regler. I norske rettssaker har det vært praksis at hemmelige billedopptak (den som er avbildet er uvitende om overvåkingen) av enkeltpersoner ikke tillates ført som bevis.

Det har vært en økning i bruk av kameraovervåking de siste tiårene. Utviklingen skyldes flere ting, som teknologisk utvikling, frykt for terrorisme, kriminalitet og butikktyveri, og i noen land også et ønske om å overvåke ansatte på arbeidsplassen.

Internasjonal forskning viser at bruken av overvåkingskamera i visse situasjoner kan gi en reduksjon i kriminalitet. Særlig gjelder dette i offentlige gater, på T-banestasjoner i byer, i butikker, og på fotballstadioner. Effekten er størst sammen med andre måter å hindre kriminalitet på.

Den omfattende bruken av overvåkingskameraer har ført til bekymringer hos Datatilsynet og andre personvernbevisste aktører, fordi slike kameraer kan være et inngrep i den enkeltes rett til personvern og sporfri ferdsel. Datatilsynet oppfordrer til å finne alternativer tiltak, som fysisk sikring, økt belysning eller økt vakthold.

• politiet