oversettelsesstudier

Et sentralt spørsmål i oversettelsesstudier har vært hvilket overordnet prinsipp som bør benyttes i oversettelse fra et språk til et annet. Skal man bruke en oversettelsesstrategi som innebærer å oversette mening for mening (fritt) eller ord for ord (bokstavelig)? Alt i år 46 fvt. forsvarte den romerske politikeren og skribenten Cicero ideen om fri oversettelse.

I likhet med Cicero var de fleste tidlige teoretikerne også praktiserende oversettere som brukte forordene i de oversatte tekstene til å forsvare de valgene de selv hadde tatt, som regel uten å vise til hva andre måtte ha sagt og gjort før dem. Et unntak er Hieronymus, som i dag ofte omtales som «oversetternes skytshelgen», og som i år 395 viste til Ciceros mening for mening-strategi i forbindelse med sin latinske bibelversjon, kjent som Vulgata.

Hvorvidt oversettelser burde gjengi originaltekstene bokstavelig eller fritt, dominerte den teoretiske diskusjonen frem til 1900-tallet, og problemstillingen var spesielt relevant i forbindelse med bibeloversettelser.

Rundt 1700-tallet begynte de teoretiske tilnærmingene til oversettelse å bli mer systematiske. De hadde fortsatt et normativt preg, da oversetterne, på samme måte som Cicero og Hieronymus, var opptatt av å forklare hvordan man kunne oppnå en god og korrekt oversettelse, og rettferdiggjøre egne valg. Tendensen var stadig å unngå bokstavelige oversettelser og i stedet bevare originaltekstens flyt.

I 1813 hevdet likevel teologen og oversetteren Friedrich Schleiermacher at oversettere helst bør bevare både originaltekstens innhold og språklige oppbygging i oversettelsen, slik at leserne av oversettelsen ikke er i tvil om at det faktisk er en oversatt tekst de leser.

Selv om både muntlige og skriftlige oversettelser har blitt produsert i uminnelige tider, og til tross for at det finnes nedskrevne oversettelsesteoretiske vurderinger fra før vår tidsregning, er oversettelsesstudier et relativt ungt forskningsfelt som i vestlig akademisk tradisjon har vokst frem fra siste halvdel av 1900-tallet. Det skyldes at oversatte tekster tradisjonelt har hatt lav status innen akademia, hvor det var forventet at forskere og studenter skulle kunne lese kanoniske tekster på originalspråket.

Før 1950-årene ble oversettelse først og fremst brukt i fremmedspråksundervisningen, ved at studenter ble bedt om å erstatte mer eller mindre tilfeldige setninger på morsmålet med tilsvarende setninger på fremmedspråket.

Fra 1960-årene fungerte oversettelser som studieobjekt i såkalte kontrastive språkstudier, som tok sikte på å finne strukturelle likheter og ulikheter mellom to eller flere språk. Slike studier la vekt på det språklige og tok ikke hensyn til de sosiale og kulturelle aspektene ved oversettelse. Dessuten tok de gjerne originaltekstenes suverenitet over oversettelsene for gitt. På denne tiden var mange teoretikere opptatt av å finne en generell definisjon på oversettelse, og i den diskusjonen har ekvivalens, eller likeverdighet, mellom original og oversettelse spilt en sentral rolle.

I løpet av 1960- og 1970-årene begynte flere teoretikere å interessere seg for andre aspekter ved oversettelse enn kontrastive forskjeller mellom språk. Forskere som James S. Holmes, Jiří Levý, Anton Popovič og František Miko diskuterte blant annet hvilken rolle oversettelse har spilt i litteraturhistorien, og stilistiske forskjeller mellom oversatte tekster og originaltekster. Denne kontakten utgjorde et første skritt på veien mot et paradigmeskifte i oversettelsesforskningen.

Selve begrepet «oversettelsesstudier» (translation studies) ble introdusert av Holmes i et konferanseinnlegg i 1972. Innlegget har senere blitt anerkjent som en slags programerklæring, idet Holmes her også foreslo hva slags aktiviteter som skulle regnes inn under denne betegnelsen. Han delte feltet inn i «rene» (pure) og «anvendte» (applied) studier. Mens de sistnevnte omfatter opplæring av oversettere, hjelpemidler og oversettelseskritikk, består de «rene» oversettelsesstudiene av en teoretisk og en beskrivende del, ifølge Holmes.

Beskrivende eller deskriptive studier kan være produktorienterte (beskrive hvordan eksisterende oversettelser faktisk er), funksjonsorienterte (ta i betraktning den funksjonen oversettelser har i en gitt målkultur) eller prosessorienterte (ta sikte på å beskrive hva som foregår under selve oversettelsesprosessen). Funn fra de deskriptive studiene kan på sin side danne grunnlag for teorier rundt oversettelse.

Før Holmes’ konferanseinnlegg hadde man først og fremst drevet med oversettelsesforskning for å skaffe til veie retningslinjer for hvordan oversettere burde oversette. Holmes argumenterte imidlertid for å studere oversettelsesrelaterte fenomener for deres egen del. Dette fikk mye å si for utviklingen på 1970- og 1980-tallet. Teoretiske spørsmål, som hva oversettelse og ekvivalens egentlig består i, fikk mindre betydning. Normative og primært språklige tilnærminger med originaltekstens suverenitet over oversettelsen som utgangspunkt måtte vike til fordel for deskriptive studier som anså oversettelser som deler av målkulturen.

Den såkalte Manipulation group, bestående av blant andre Theo Hermans, André Lefevere, Susan Bassnett, José Lambert, Itamar Even-Zohar og Gideon Toury, hevdet at all oversettelse innebærer en viss manipulering av originalteksten, fordi litteraturen innenfor et gitt samfunn er et dynamisk system (polysystem) hvor det til enhver tid pågår en maktkamp mellom ulike interessegrupper. Det er altså ikke tilfeldig hvilke litterære verk som blir oversatt, og hvordan de blir oversatt.

Et viktig utgangspunkt her er at oversettelser tilhører målkulturen. Oversettere og andre profesjonelle aktører (for eksempel redaktører og språkvaskere) som er involvert i prosessen når en bok blir oversatt og utgitt på et nytt språk, vil derfor etterstrebe en oversettelse som svarer til forventninger og normer som til enhver tid er rådende i målkulturen.

På samme tid introduserte Katharina Reiss og Hans J. Vermeer begrepet skopos (gresk for ’formål’) i sin funksjonalistiske tilnærming til oversettelse. Skopos-teorien orienterer seg rundt den kommunikative effekten ved oversettelser og tar utgangspunkt i at nettopp formålet med en gitt oversettelse bestemmer hvilke strategier oversetteren vil følge for å oppnå en hensiktsmessig oversettelse.

Dette nye paradigmet i oversettelsesforskningen brakte med seg en interesse for den kulturelle og politiske konteksten oversettelser blir utgitt og lest i. Mange forskere har i ettertid også begynt å interessere seg for hvordan oversatte tekster blir mottatt i målkulturen.

I dag er oversettelsesforskningen i all hovedsak blitt en tverrfaglig disiplin. En tverrfaglig studie i oversettelse kan for eksempel ta opp i seg elementer fra sosiologi, kjønnsforskning, pragmatikk, diskursanalyse eller postkolonial teori. Noen av forskerne som har arbeidet innenfor disse feltene, er Anthony Pym, Sherry Simon, Ernst-August Gutt, Mona Baker og Tejaswini Niranjana. Blant andre oversettelsesforskere som har hatt stor betydning siden 1990-tallet, kan nevnes Andrew Chesterman, Jeremy Munday og Lawrence Venuti.

Fra 1990-tallet har interessen for oversettelsesstudier vokst, og det har vært en nærmest eksplosiv økning i spesielt deskriptive studier i oversettelse.

I Norge blir det undervist i og forsket på oversettelse ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Norges Handelshøyskole, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Universitetet i Agder og Høgskolen i Oslo og Akershus.

• Bassnett, Susan. 2002. Translation studies (3. utgave). London: Routledge
• Hatim, Basil og Jeremy Munday. 2004. Translation. An advanced resource book. London: Routledge
• Munday, Jeremy. 2012. Introducing translation studies. Theories and applications (3. utgave). London: Routledge
• Pym, Anthony. 2010. Exploring translation theories. London: Routledge
• Qvale, Per m.fl. (red.). 1991. Det umuliges kunst. Om å oversette. Oslo: Aschehoug
• Qvale, Per. 1998. Fra Hieronymus til hypertekst. Oversettelse i teori og praksis. Oslo: Aschehoug
• Venuti, Lawrence (red.). 2012. The translation studies reader (3. utgave). London: Routledge