ossuarium

Fra gravstedet i Peqi´in, Israel. Utstilt i Museon Haaretz, Tel Aviv.
Beinkiste fra siste halvdel av 4000-tallet fvt.
Lisens: CC BY SA 3.0
Fra ossuariet i Brno.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Ossuarium er et forvaringssted for bein, aske og andre levninger etter likbrenning, eller som oppbevaringssted for knoklene etter at resten av kroppen er smuldret bort. Det kan dreie seg om en bygning, nisjer i gravkamre eller urner, boller og små keramikk- eller steinkister. I eldre tid ble slike oftest samlet i store huler. I middelalderens Europa oppsto skikken med å oppbevare knoklene i egne bygninger, ofte med et kapell over, og knyttet til en kirkegård.

Faktaboks

uttale:
ossuˈarium
etymologi:
latin, av os, ‘ben’

Historie

Tradisjonen med å grave opp knoklene etter de døde, for deretter å plassere dem i en liten kiste, går helt tilbake til førhistorisk tid. På det området som i dag ligger i det sydlige Israel ble det allerede på 4000-tallet fvt. anlagt store felles gravplasser som omfattet opptil 60-80 huler. Her fikk både menn, kvinner og barn sin andre og endelige hvile. Fra samme tid er det funnet en naturlig hule i det nordlige Israel (Peqiín) som er tilhugget og innredet slik at det var plass til rundt 1000 ossuarier (beholdere), pluss offergaver, redskaper og små figurer. Fra tiden rundt vår tidsregnings begynnelse er det funnet mange tusen vakre ossuarier i stein og keramikk i og rundt Jerusalem.

På 1200-tallet ble skikken med å oppbevare de dødes knokler i egne gravhus vanlig i hele det sydlige Europa. Bakgrunnen var hovedsakelig at det befolkningen hadde økt, og man derfor ønsket å skaffe plass til nye graver, eller at grunnen skulle benyttes til andre formål. Slike små og ofte vakre ossuarier ble bygget i hele Sør-Europa. Der det var stor plassmangel, som i Santakatarina-klosteret i Sinai, ble samme kroppsdel fra ulike mennesker ofte samlet i store hauger, eller brukt til å lage en slags mønstre. Mange steder er også veggene «tapetsert» med knokler og hodskaller. Så sent som i 2011 ble det oppdaget et enormt ossuarium under byen Brno i Tsjekkia. Også her er hodeskaller og knokler arrangert i mønstre. Det blir antatt å omfatte beinrester etter rundt 50 000 mennesker. Det største ossiariet i Europa ligger i de gamle kalksteinsbruddene (katakombene) under Paris, som fra slutten av 1700-tallet ble brukt til å omplassere rester etter mange millioner døde fra byens gamle gravplasser.

På begynnelsen av 1900-tallet gikk skikken med å omplassere de døde av mote i Europa, bortsett fra noen steder, som i Hellas. Her er det mange steder fremdeles skikk å grave de døde opp etter en tid, som kan variere fra sted til sted. Knoklene blir så vasket og renset i en religiøs seremoni og lagt i en beholder som så plasseres i fellesbygningen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg