Ossobucco med risotto

Ossobuco er en gryterett fra Milano, som har blitt svært populær i store deler av verden.

Av .
Lisens: CC BY 2.0
Kalveskank
Kalveskanken til ossobuco kuttes på tvers, slik at margen i beinet setter smak til retten.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Ossobuco er en italiensk gryterett der kalveskank kokes med hvitvin og grønnsaker. Den serveres med gremolata, en blanding av sitronskall, hvitløk og persille. Retten er fra regionen Lombardia.

Faktaboks

Uttale
ˈåsså bˈukå
Etymologi

Osso buco betyr "bein med hull"

Hovedingrediensen i ossobuco er kalveskanken, altså den nedre delen av benet på kalven. Skanken kuttes på tvers, i tykke skiver. Osso buco betyr bein med hull, der hullet viser til beinmargen i kjøttstykket.

Skivene vendes i mel, salt og pepper og brunes i smør, sammen med løk. Så har man i hvitvin og lar dette koke nesten helt inn. Deretter har man på oksekraft, tomatpuré, gulrot og stangselleri, og lar det hele koke til kjøttet er mørt. Kalveskank er et seigt kjøttstykke som trenger lang koketid, så dette tar halvannen til to timer.

Tradisjonelt drysser man gremolata over gryteretten når den serveres. Den friske blandingen av revet sitronskall, hakket hvitløk og persille harmonerer godt med den kraftige gryteretten, der smaken fra margen er særlig fremtredende. Det er vanlig å servere ossobuco med risotto alla milanese.

Utbredelse

Ossobuco er en av de mest kjente rettene i regionen Lombardia, som byen og provinsen Milano har tatt et særlig eierskap til. I utgangspunktet er dette en forholdsvis enkel gryterett som varmer godt i den kalde årstiden. Parallelt med utbredelsen av det italienske kjøkkenet har ossobuco blitt svært populært i store deler av verden.

restauranter i Milano får man gjerne en spesiell gaffel for å skrape ut margen fra beinet, ikke ulik en hummergaffel. På folkemunne kalles gaffelen esattore, som betyr skatteoppkrever, underforstått at her skal det ikke etterlates noe som helst.

Historie

Opprinnelsen til ossobuco er vag. Oppskrifter dukker ikke opp i italienske kokebøker før på 1800-tallet, som i Pellegrino Artusis La scienza in cucina e l’arte di mangiar bene («Vitenskap på kjøkkenet og kunsten å spise godt») fra 1891, et hovedverk innen italiensk mathistorie. Mathistorikere mener likevel at varianter av ossobuco har eksistert i lang tid før dette, også før tomaten ble vanlig i det italienske kjøkkenet.

I 2007 fikk ossobuco alla milanese utmerkelsen Denominazione Comunale (De. Co.) av Milano kommune, der retten anerkjennes som en lokal spesialitet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg