osmose – osmose hos planteceller

Alle planteceller er omgitt av en relativt fast cellevegg, som lett slipper gjennom både vann og løste stoffer. Hos alle levende celler er cellerommet innenfor veggen fylt av en protoplast. Denne er avgrenset mot veggen med en tynn cellemembran, plasmalemma. Den største delen av protoplasten utgjøres av den væskefylte vakuolen, som er avgrenset mot resten av protoplasten med en vakuolemembran, tonoplast. Membranene er bygd opp av proteiner og fosfolipider og er differensielt permeable (semipermeable, halvgjennomtrengelige), dvs. at alle stoffer ikke trenger like lett gjennom dem. Membranene inneholder vannkanaler (akvaporiner).

Vann går meget lett gjennom ved osmose, mens de fleste løste stoffer, som uorganiske ioner, sukker og aminosyrer ikke uten videre trenger gjennom membranene, men er avhengig av ionepumper, kanal- og bærerproteiner. Vann diffunderer ved osmose inn i en celle fra omgivelsene (eller fra naboceller) hvis vannpotensialet utenfor cellen er høyere enn i vakuolen. Vannpotensialet er et uttrykk for vannmolekylenes frie energi eller evne til å bevege seg, og er bestemt av mengden av løste stoffer i vannet og av trykket. Når vann trenger inn i cellene ved osmose, øker det hydrostatiske trykket (turgortrykket) i cellen. Dette gir cellen og plantevevet en saftspenning. Trykket vil gi et forhøyet vannpotensial og etter hvert motvirke videre osmose inn i cellen. Dette skjer når vannpotensialet utenfor cellen og i cellen er det samme. Hvis celler legges i en saltløsning, kan osmose skje ut av cellen, som etter hvert mister så mye vann at den blir slapp.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.