Orinocokrokodille, Crocodylus intermedius, reptilart i familien ekte krokodiller. En stor krokodille, inntil 5 m lang med lang snute. Den lever mest av fisk, men kan også ta fugler, reptiler og pattedyr; ingen angrep på mennesker er bekreftet. Den er utbredt i elver og laguner ved Orinoco-elven i det østlige Colombia og Venezuela. Arten har vært sterkt beskattet og er kritisk truet av utryddelse. Oppdrett i fangenskap med påfølgende utsettinger er satt i gang.

Hannen blir sjelden over 5 m lang, men det foreligger ubekreftede meldinger om størrelser inntil 7 m. Den er svært lik spisskrokodille, men har et symmetrisk ryggpanser, og snuten er smalere, lang og svakt oppoverbøyet. Arten kan opptre i tre forskjellige fargefaser. Den vanligste, "amarillo" har lysebrun kropp, med spredte mørke områder. Undersiden er lys.

Arten blir oftest funnet i stille partier av elver og laguner, også i savanne som delvis oversvømmes i regntiden. Den kan bevege seg over betydelige avstander på land på søk etter vann. I tørketiden graver den seg ned i hulrom på bakken, gjerne på elvebredder som beholder litt fuktighet. Den har trolig en viss toleranse for saltvann.

Den er utbredt langs de midtre og nedre deler av Orinoco-elven i østlige deler av Colombia og Venezuela. Ved munningen av Orinoco lever den sammen med spisskrokodille. Den er også observert på Trinidad. Trolig har den blitt transportert dit på matter av flytende vegetasjon etter oversvømmelser.

Orinocokrokodillen er en av de mest truete av alle krokodiller. Dette skyldes at populasjonene er små, utbredelsesområdet er lite, og den er utsatt for pågående endringer i habitatet og ulovlig jakt. I tillegg lider den under konkurranse med den raskt voksende bestanden av brillekaiman. Arten har vært gjenstand for en intens beskatning på grunn av skinnet, særlig i perioden 1930-1960. Dette har ført til en kraftig reduksjon av bestanden som nå er anslått til å ligge mellom 250 og 1500 individer. Bestanden i Venezuela er på mindre enn 100 individer. Det synes som populasjonen har vanskelig for å ta seg opp igjen etter knekken i bestandsstørrelse. Det er startet noe oppdrett i fangenskap med tanke på utsetting for å styrke de ville bestandene.

Den antas først og fremst å være en fiskespiser, men er en opportunist som også kan ta fugler, reptiler og pattedyr. Ungene spiser virvelløse dyr og små fisk. Det foreligger rapporter om angrep på mennesker, men disse har aldri blitt dokumentert.

Reproduksjon hos orinocokrokodillen antas å ligne på den hos spisskrokodille. I tørketiden (januar-februar) graver den hulrom i sandbanker mens vannstanden er i ferd med å synke. I disse hulrommene legges de 15-70 eggene. Hunnen holder seg nær reiret, men til tross for det, går mange egg tapt til store øgler og kondorer. Ungene klekker etter ca. 70 dager ved starten av regntiden. Hunnen beskytter ungene i 1-3 år.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.