Orfisismen, religiøs bevegelse som oppstod i Hellas i arkaisk tid, regnet Orfevs som sin stifter. Bevegelsens læresetninger fantes i dikt som gikk under hans navn.

Orfikerne utformet sin egen lære om verdens tilblivelse (kosmogoni). Orfikernes hovedgud er Dionysos, sønn av Zevs (eller Apollon); som barn blir han revet i stykker av titanene, men gjenskapes av Zevs. Menneskene bærer på en dobbeltarv, én guddommelig og én ond, «titansk» natur. Sjelen er den guddommelige del, bundet til legemet som i en grav. Ved å føre et «rent» liv og ved å gjennomgå sektens mysterieriter kan man få sin sjel befridd fra kroppens lenker og oppnå et lykkelig liv etter døden; ellers er underverdenen et straffens sted.

I orfisismens lære er høye etiske tanker om individets ansvar blandet opp med primitive myter og forestillinger. I klassisk tid var sekten vanligvis lite ansett, og de kristne så på dens «hellige skrifter» med avsky og forbitrelse.

Læredikt i Orfevs' navn omtales av Evripides og Aristoteles, og Platon siterer enkelte vers; men det meste av den bevarte «orfiske» diktning er fra langt senere tid. Den hadde på 500-tallet f.Kr. spredt seg fra Hellas (Attika) til Sør-Italias greske byer, der den møter pythagoreernes lære, som den har åndelig slektskap med. De 86 såkalte «orfiske hymner» til forskjellige guddommer stammer antagelig fra 100-tallet e.Kr. og er diktet i Lilleasia.

De sikre kilder til overleveringen om orfisismen finnes samlet i Orphica, utgitt av Otto Kern (1922); men om vurderingen av orfisismens betydning er det stor uenighet blant forskere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.