Orfisismen, religiøs bevegelse som oppstod i Hellas i arkaisk tid, regnet Orfevs som sin stifter. Bevegelsens læresetninger fantes i dikt som gikk under hans navn.

Orfikerne utformet sin egen lære om verdens tilblivelse (kosmogoni). Orfikernes hovedgud er Dionysos, sønn av Zevs (eller Apollon); som barn blir han revet i stykker av titanene, men gjenskapes av Zevs. Menneskene bærer på en dobbeltarv, én guddommelig og én ond, «titansk» natur. Sjelen er den guddommelige del, bundet til legemet som i en grav. Ved å føre et «rent» liv og ved å gjennomgå sektens mysterieriter kan man få sin sjel befridd fra kroppens lenker og oppnå et lykkelig liv etter døden; ellers er underverdenen et straffens sted.

I orfisismens lære er høye etiske tanker om individets ansvar blandet opp med primitive myter og forestillinger. I klassisk tid var sekten vanligvis lite ansett, og de kristne så på dens «hellige skrifter» med avsky og forbitrelse.

Læredikt i Orfevs' navn omtales av Evripides og Aristoteles, og Platon siterer enkelte vers; men det meste av den bevarte «orfiske» diktning er fra langt senere tid. Den hadde på 500-tallet f.Kr. spredt seg fra Hellas (Attika) til Sør-Italias greske byer, der den møter pythagoreernes lære, som den har åndelig slektskap med. De 86 såkalte «orfiske hymner» til forskjellige guddommer stammer antagelig fra 100-tallet e.Kr. og er diktet i Lilleasia.

De sikre kilder til overleveringen om orfisismen finnes samlet i Orphica, utgitt av Otto Kern (1922); men om vurderingen av orfisismens betydning er det stor uenighet blant forskere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.