ordmellomrom

Ordmellomrom er ordskillende elementer i en tekst i form av avstand, det vil si den avstanden som er nødvendig for optisk å skille ordene fra hverandre.

I dag tar vi ordmellomrom som et helt essensielt og selvfølgelig lesebefordrende element, men tidligere har ikke mellomrommet alltid vært brukt i skreven tekst. Semittene hadde ikke vokaler i teksten, og trengte ordmellomrom for å skape mening. Grekerne derimot hadde egne bokstavtegn for vokaler og sløyfet ordmellomrommene. Romerne plasserte et lite tegn – hedera – på midten mellom hvert ord i sine monumentale innskrifter, men uten mer avstand enn det punktet krevde. På et senere tidspunkt gikk imidlertid romerne vekk fra dette skilletegnet.

Ordmellomrommet ble heller ikke innført da uncialskriften ble utviklet på 300-tallet som svar på økende behov for tekstpublisering. I Europa var tekst sammenhengende uten ordmellomrom, såkalt Scriptura continua, fra antikken til langt ut i middelalderen. Lesing var en øvelse som krevde mye konsentrasjon. Det var nærmest en nødvendighet at leseren mumlet eller snakket halvhøyt til seg selv. Det var ikke før ordmellomrommene kom at stillelesing ble vanlig.

Den karolingiske perioden ser ut til å være den perioden da ordmellomrom slår igjennom i europeisk skrivekonvensjon. Det er likevel påvist mange tekster fra ulike steder fra 1100-tallet som mangler ordmellomrom.

Størrelsen på ordmellomrommene har gradvis blitt redusert over de siste hundre årene. I typografien er dagens norm bredden av en liten i.