Optisk kommunikasjon, overføring av tale, data, video og annen informasjon ved hjelp av lyssignaler.

Et system for optisk kommunikasjon består av en sender, et overføringsmedium, gjerne en optisk fiber, og en mottager. Signalene som overføres, kan enten være analoge eller digitale. Lyssenderen omformer elektriske signaler til lyssignaler. Lyset lages i en lysdiode, LED, eller laserdiode, LD. Lysintensiteten vil variere i takt med strømmen gjennom dioden (intensitetsmodulasjon, IM, av lyset). Etter overføring gjennom en optisk fiber, blir lyssignalene omformet til elektriske signaler i lysmottageren. Omformingen skjer i en fotodiode, og strømmen gjennom fotodioden vil variere i takt med lysintensiteten. Man benytter signaler med høyere frekvens enn ved kommunikasjon med radio- og mikrobølger. Dermed kan man sende mye mer informasjon over en enkelt kanal, og kommunikasjonsutstyret kan lages med små, kompakte komponenter. Vanligvis benyttes bølgelengene 850 nm, 1300 nm og 1550 nm (infarøde området).

Kommunikasjon ved hjelp av lys er et forholdsvis gammelt konsept. Allerede i 1880 patenterte A. G. Bell en såkalt fotofon, der lydbølger fra senderens stemme fikk et speil til å vibrere, og dette modulerte en stråle med sollys. Ved mottageren forårsaket lysstrålen en elektrisk strøm som ble brukt til å gjenskape talen. Moderne optisk kommunikasjon ble utviklet i 1960-årene, med bruk av laser og lysemisjonsdioder av halvledere, og omkring 1970 ble optiske fibrer tatt i bruk. Se fiberoptikk, optisk fiber og halvledere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.