Optisk gitter, en plan glassplate eller et plant eller konkavt speil, hvor det er risset inn fine parallelle linjer i like stor avstand fra hverandre, opptil 1800 per millimeter. Gitteret vil bryte lyset på forskjellige måter. Faller parallelt lys vinkelrett mot et gitter, vil det ved gjennomgangen, respektive refleksjonen, dele seg i en direkte strålebunt (strålebunten av 0. orden) og i parallellbunter av 1., 2. orden osv., som ligger symmetrisk på begge sider av denne og danner bestemte vinkler med den slik at sin δ = mλ/d. Her er λ lysets bølgelengde og d er gitterkonstanten, dvs. avstanden mellom strekene; m er et helt tall som kan anta verdiene fra 1 og oppover til den verdi som gjør sin δ > 1. Man kaller lys som svarer til m = 1 for 1. ordens spektrum, m = 2 for 2. ordens spektrum osv.

Optisk gitter ble oppfunnet av J. v. Fraunhofer i 1821. Fraunhofer brukte sine første gittere for å undersøke lysets diffraksjon. Han tok dem også i bruk for å undersøke lysets spektrale sammensetning og bestemme dets bølgelengde. Gitter har senere vært det mest anvendte instrument for disse formål.

Fraunhofers første gitter var trådgitter, en rekke tynne tråder oppspent parallelt i en ramme. Senere lagde han gittere ved å risse streker med en diamantspiss i en glassplate og regulere avstanden med en delemaskin. Metoden er blitt forbedret, bl.a. av H. A. Rowland som (1882) oppnådde en strektetthet på ca. 1000 per mm. Han oppfant også konkavgitteret der strekene ble risset i et hulspeil. Derved kan man unngå bruk av linser for å gjøre strålen fra lyskilden parallell og senere samle den. Senere forbedringer er gjort av Blythwood, som, ved å forme diamantspissen som ble brukt til rissingen, oppnådde å eliminere både 0. ordens spektrum og høyere ordens spektra til den ene side og derved fikk mye klarere bilder.

For høy oppløsning har Michelsons trappegitter eller echalongitter vist seg vel egnet. Det består av en rekke (30–40) like tykke, planparallelle glassplater som er bygd opp i en avtrapping på ca. 1 mm trinn. Simplere gittere lages ved avstøpninger (replika) av rissede gittere eller ved fotografisk kontaktkopiering.

Mindre direkte betydning enn strekgitter har rutegitter hatt, men de danner en interessant overgang til romgitter, som fremkommer i krystallstrukturer av atomer. Mens vanlig lys kan undersøkes spektroskopisk både ved hjelp av prismer og gittere, vil man i spekterets ytterkanter og for infrarød og ultrafiolett stråling være henvist bare til gittere fordi absorpsjonen blir for stor og dispersjonen for liten i glassprismer. Da gitterkonstanten ikke bør være mye større enn bølgelengden til den stråling man skal undersøke, vil strekgitter være uegnet når man kommer over i området for røntgenstråling, og man er da henvist til krystallgitter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.