Opplysningsplikt, plikt til å gi de nødvendige opplysninger.

I kontraktsforhold foreligger opplysningsplikt i mange tilfeller på den måte at det kan få skadelige rettsfølger for en part hvis han holder tilbake opplysninger som han etter god forretningsskikk burde komme frem med. En avtale kan f.eks. bli kjent ugyldig hvor en part har holdt tilbake opplysninger som han burde ha forstått var av betydning for den annen part. I forsikringsforhold har slik opplysningsplikt stor praktisk betydning, lov om forsikringsavtaler av 16. juni 1989 om selskapets og forsikringstagerens plikter (kap. 2 og 4). Viktige regler om opplysningsplikt overfor forbrukere er gitt i lov om finansieringsvirksomhet av 10. juni 1988 § 4-2 om opplysningsplikt overfor låntager og i kredittkjøpsloven av 21. juni 1985 kap. 2.

Etter norsk rett gjelder det ingen alminnelig opplysningsplikt for private overfor offentlige myndigheter eller tjenestemenn. En slik plikt må alltid ha hjemmel i lov. Opprinnelig hadde man ikke så mange bestemmelser av denne art, men etter som staten har tatt på seg stadig mer omfattende oppgaver på det sosiale og næringsrettslige område, er deres tall økt. Om opplysningsplikt overfor ligningsmyndighetene er det bestemmelser i ligningsloven av 13. juni 1980. En egen art opplysningsplikt er hjemlet ved straffelovens bestemmelser om plikt til gjennom anmeldelse eller på annen måte å søke avverget visse straffbare handlinger (§ 139), ildebrann, oversvømmelse el.l. (§ 387 nr. 2), eller å gi opplysninger som godtgjør at en som er tiltalt eller dømt likevel er uskyldig (§ 172). Den opplysningsplikt som etter foranstående består, krysses og begrenses delvis av lovgivningens bestemmelser om taushetsplikt.

Om offentlig forvaltnings opplysningsplikt overfor private, se offentlighetsloven og forvaltningsloven.

Opplysningsplikt, plikt for personer som har opplysninger, til på forespørsel å gi opplysningene videre til dem som etterspør disse. Opplysningsplikten kan komme i konflikt med taushetsplikten. En plikt for helsepersonell til å gi opplysninger om pasienter til andre må ha hjemmel i lov, og det må følge av lovgivningen at opplysningsplikten går foran taushetsplikten. Det finnes en del slike bestemmelser, f.eks. har mange grupper helsepersonell, bl.a. leger og sykepleiere, i medhold avhelsepersonelloven plikt til å gi opplysninger til barnevernet når de har grunn til å tro at barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.