oppgangssag (tomanns)

Cato Haarberg og Svein Skaug demonstrerer saging på oppgangssag på Litlenget i Rissa.
Av .

Oppgangssag kan betegne to forskjellige sager; den ene typen ble drevet av vann- eller vindkraft, den andre baserte seg på håndkraften til to menn. Selve saga ligner en del på en stor håndsag, men bakerst har den et tverrstilt håndtak, slik at den som sager, kan ta tak med begge hender. I fremenden av sagbladet er det også et håndtak; det kan lett tas av.

Bruken

Oppgangssaga ble brukt til å sage planker og bord av tømmerstokker. Ved hjelp av noen skråstilte stokker ble sagstokken trukket opp på en sagstilling, der den ble festet med haldhaker. Stokken var på forhånd barket og merket både i endene og på langs (snorslått). Under sagingen sto den mest rutinerte mannen oppe på sagstillingen, den andre nede på bakken. Tennene på saga var formet slik at sagingen foregikk på nedtrekk. Oppgaven til mannen på sagstillingen ble da å trekke saga opp.

Sagstokken lå på tversgående puter (korte planker). Man saget først fra enden av stokken til puta. Deretter skrudde man av det nederste håndtaket og skjøv stokken tilbake, slik at sagbladet kunne stikkes i sagskjæret på innsiden av puta. Man skrudde så på det nederste håndtaket og saget frem til puta i andre enden.

Historikk

Bladet til de eldste oppgangssagene var laget av smidd jern, noe som gjorde at de var nærmest ubrukelige til håndsaging. Dette endret seg da stål- og valseverk begynte å fremstille blad så lette og tynne at de kunne drives med håndkraft. Den eldste norske kilde som forteller at slike sager var tatt i bruk, er en søknad fra Olav Mikkelsen Reppe i Verdal. Den 16. august 1786 skrev han en søknad til kongen om tillatelse til å hogge 25 tylfter tømmer i allmenningen. Tømmeret ville han sage på håndsag, og han sa seg villig til å betale like mye som det ble ytet av vannsagene.

Det var hardt arbeid å sage tømmer med håndsag, men det var folk som hadde det som yrke langt utover 1800-tallet. Fordelene med den hånddrevne oppgangssaga var den var relativt rimelig i anskaffelse og at man ikke var avhengig av vannkraft.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Näslund, O. J. (1937). Sågar. Bidrag till kännedom om sågarnas uppkomst och utveckling. Esselte Aktiebolag, Stockholm.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg