opossumer

Virginiaopossumen har vid utbredelse i Nord-Amerika. Navnet opossum stammer fra dens kvite ull. Dette er den største arten i familien, den kan veie opptil 5 kg.
Didelphis virginiana

Pungrotter. En storøreopossum, Didelphis marsupialis. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Opossumer er en familie pungdyr i ordenen Didelphimorphia. Det finnes 103 arter i 18 slekter som alle lever i Amerika. De regnes som de mest opprinnelige pungdyrene, med flere mer primitive karakterer. De ulike artene er nokså ensarta i bygning, men varierer likevel mye i mange karakterer. De blir ofte kalt for pungrotter, men de fleste artene mangler faktisk pung.

Faktaboks

Uttale
opˈossumer
Etymologi

navnet opossum stammer fra urfolksspråk i dagens USA og betyr «kvit», en henvisning til virginiaopossumens kvite ull

Også kjent som

familien Didelphidae

pungrotter

Beskrivelse

De eldste fossilene stammer fra miocen-perioden. Slektskapet innad i familien er ikke helt avklart og det oppdages stadig nye arter. I 1993 var 15 slekter og 63 arter kjent, i 2005 var 17 slekter og 85 arter, i dag er altså antall kjente arter enda høyere. Antakelig vil flere nye arter oppdages i framtiden.

Opossumer har beholdt mange opprinnelige egenskaper fra de første pungdyrene, de har både svært konservative karakterer og andre som er videreutviklet og svært variable. Deres kroppsform er temmelig lik. Alle har gripeføtter, der stortåa på bakføttene er motstående de andre tærne. Det er fem tær på alle føtter, alle unntatt stortåa har klør. Klørne stikker imidlertid utenfor tåa kun hos få arter, så de kan minne mer om negler. Bakføttene er lenger enn framføttene, slik at bakparten er høyere enn framparten når de går. De går på hele fotsålen.

Snuten er lang og spiss. Tennene er små og spisse, tilsammen er det 50 tenner. Ørene er uten pels og av middels størrelse. Øynene er relativt store, noe som tyder på et godt nattsyn. Endetarmen og urinlederne munner ut i et felles kammer, slik at det er én felles åpning til utsiden – en kloakkåpning.

De fleste artene er ganske små. En stor del veier mindre enn 100 gram, og det er kun de seks artene i slekten Didelphis som veier mer enn ett kilogram. Den minste arten veier kun 10 gram, med kroppslengde 8–10 centimeter. Den største kan veie rundt 5 kilogram, med kroppslengde over 50 centimeter. Denne varierer imidlertid mye i vekt fordi den lagrer fett på kroppen. Hannen er noe større enn hunnen.

Halen er veldig lang hos mange arter, som regel lenger enn kroppen og opptil 180 prosent av kroppslengden. Kun få arter har en hale som er kortere enn kroppen. Halen fungerer både som gripehale og balansestang. Den sikrer dyret når det klatrer og kan også brukes til å frakte reirmateriale med. Det finnes både trelevende og bakkelevende arter med lang hale. Halen er så sterk at dyret kan henge etter den, enkelte arter kan endog klatre opp etter sin egen hale.

Pelsen er kort og tett hos de fleste artene og mangler dekkhår. Artene i slekten Didelphis har lange dekkhår over ullpelsen, de ser ofte mer rufsete ut. På ryggen er fargen som oftest ulike nyanser av brunt; både rødbrunt, gråbrunt og gulbrunt. Buken er lysere, oftest oransje, gulig eller helt kvit. De fleste artene er temmelig ensfarga på ryggsiden, men enkelte har mørkere striper. Mange har svarte ringer rundt øynene eller svarte striper over hodet. Hos de fleste arter er det meste av halen tynt behåret eller naken, en del har imidlertid pels på den innerste del av halen. Kun få arter har pels over hele halen. Noen mønstre i pelsen kan kun sees hos levende dyr, dette er pigmenter som forsvinner så snart dyret dør. Enkelt slike mønstre er fluoriserende.

Levevis

Virginiaopossumen er alteter, med forkjærlighet for frukt og smådyr. I byer spiser den også søppel, hundemat og fuglemat, her er kollisjoner med biler en stor dødsårsak.
Didelphis virginiana

Opossumer lever i svært mange ulike habitater, omtrent alle finnes i Amerika, unntatt arktiske strøk. Spesielt mange arter lever i ulike skoger, inkludert regnskog. Enkelte arter er avhengige av et spesielt habitat, mens andre er generalister og kan leve i flere habitater. De har et like variert levevis. Det finnes arter som lever oppe i trærne, arter som lever på bakken og arter som svømmer i ferskvann. Alle artene klatrer i større eller mindre grad. De fleste artene er nattaktive, noe som vanskeliggjør studier av dem. Dagen tilbringer de i et skjulested eller hi, mens mesteparten av tiden utenfor hiet brukes til å lete etter mat. Hiet er ofte et hull i et tre eller et lignende hulrom, enkelte graver ganger i bakken.

Deres føde er like variert, men de fleste lever av frukt og smådyr som insekter. Frukt, frø, blomster, nektar og sevje spises når det er tilgjengelig, og opossumer har stor betydning som frøspredere. Virvelløse dyr som insekter, edderkopper, skorpioner, snegler og meitemakk er vanlig føde. Dessuten spiser opossumer virveldyr som små gnagere, fugler, frosk, øgler og slanger. Artene i slekten Didelphis ser ut til å være immune mot slangegift og dreper endog klapperslanger. Små arter spiser mest insekter og frø, mens større arter spiser mer frukt og store dyr. Luktesansen er svært viktig under matleting. Både mage og tarmer er temmelig enkelt bygd. Opossumer får mye av vannet de trenger gjennom føden, men drikker når vann er tilgjengelig.

Opossumer blir ofte beskrevet som trege og dumme, men i eksperimenter med læring kan de gjøre det bedre enn placentadyr. Opossumer kommuniserer med lyder, selv om de ikke har så mange forskjellige typer. Klikkelyder med tennene og hvesende lyder er vanlige. Lukt og duftstoffer er kanskje den viktigste formen for kommunikasjon. De har mange kjertler ulike steder på kropp og hode. Begge kjønn duftmarkerer, men hannen gjør det oftere enn hunnen. Dette gjør de ved å gni seg mot og presse magen mot underlaget. Andres duftmarkeringer undersøkes grundig, de både snuser på dem og berører dem med snuten. Det meste av kunnskapen om dette kommer imidlertid fra kun én enkelt art, Monodelphis domestica, som brukes som forsøksdyr i laboratorier. Opossumer er ikke spesielt sosiale og lever alene, med unntak av mødre med unger. Hos enkelte arter kan flere hunner dele på et hi.

Virginiaopossumen Didelphis virginiana er kjent for å spille død når den føler seg truet eller blir fanget, noe som også kalles «å spille possum» (det faglige ordet er thanathosis). Den ligger da urørlig på siden med åpen munn, utstrakt tunge og åpne øyne. Dyret kan slippe både lort og urin og sikler spytt. Antall hjerteslag halveres, mens pust og kroppstemperatur reduseres med 30 prosent. Denne atferden varer så lenge trusselen består, fra noen minutter til flere timer. Så snart trusselen forsvinner, vil opossumen våkne og stikke av. Noen ganger kan den dog trenge opptil 20 minutter før den er i vanlig aktivitet. Dette er en antipredator-strategi. Opossumen håper at rovdyret, for eksempel en hund, skal tro at den er død allerede eller kanskje for illeluktende og derfor ikke vil spise den. Noen få andre arter kan også spille død.

Vannopossumen Chironectes minimus er en helt spesiell opossum både i utseende og levevis. Den svømmer under vann og finner de meste av maten i vannet.

Formering

Virginiaopossumen kan leve i større tetthet i byer enn på landsbygda, her er den i en hage i Texas. Den kan få opptil 21 unger i kullet, gjennomsnittlig rundt 6 unger.
Didelphis virginiana

Selv om opossumer er pungdyr, er det kun hos få arter at hunnen har en pung på magen. Det er de større artene som har pung. Hos noen arter er det en hudfold på hver side. Hos enkelte kan disse foldene være så store at kantene møtes, så det kun er en åpen spalte langs midten. De fleste mangler helt både hudfolder og pung. Spenene befinner seg i det samme området bak på magen enten arten har pung eller ikke. Det kan være veldig mange spener, antallet varierer fra fire til 27. Oftest er det mellom ti og tjue. Når ungene blir større går moren på stive, utstrakte bakbein og med krum rygg. Dette gir større klaring til underlaget slik at ikke pungen eller ungene subber nedi. Når ungene er for store til å transporteres under magen, kan de etterlates i et reir eller de klamrer seg til morens rygg.

Det er stor variasjon i kullstørrelse, antall kull i året og lengden på formeringssesongen. Dette varierer med dyrets størrelse, habitat og utbredelse (breddegrad). Opossumer blir kjønnsmodne fra 4–6 måneders alder, hunner litt tidligere enn hanner. Kunnskapen er mangelfull om de fleste arters formering, så det følgende gjelder ikke nødvendigvis for alle arter. Hunnen kommer i brunst enten spontant eller etter å ha luktet på duftstoffer (feromoner) fra hannen, særlig fra hans urin. Hannen biter hunnen i nakken under paringen, begge faller da gjerne over på siden. Hunnen er kun brunstig i 1–2 dager og kan i løpet av denne tiden pare seg med flere hanner. Kullstørrelsen varierer fra to (hos vannopossumen) til 16 unger. Hos noen små arter er det mulig at hannen satser alt på formeringen for deretter å dø.

Drektighetstiden er rundt 13 dager, med liten variasjon mellom artene. Like før fødselen slikker hunnen pungen og magen. Hunnen slikker de nyfødte ungene, som på mindre enn tjue sekunder finner veien til en spene. Spenen sveller ut i munnen til ungen, slik at den sitter helt fast. Ved fødselen veier ungene rundt 0,1–0,2 gram, uavhengig av artens voksne størrelse. Ungene sitter fast på spenene i fra to til åtte uker. Hos virginiaopossumen sitter ungene fast i 48 dager, de begynner å forlate pungen 60–70 dager gamle og forlater den for godt 80 dager gamle. Deretter etterlater moren dem i et hi ei ukes tid, siden følger de moren ved å ri på hennes rygg. De avvennes drøyt 100 dager gamle, noe som kan sammenfalle med at det neste kullet fødes. Hos én art uten pung sitter ungene fast på spenene i rundt tre uker, deretter etterlates de i et hi i to uker før de klamrer seg til morens rygg.

Utbredelse og status

De aller fleste artene lever i Sør-Amerika, mens tolv arter er utbredt i Mellom-Amerika nord til det sørlige Mexico. Kun én art lever i Nord-Amerika, virginiaopossumen, som er utbredt i Mellom-Amerika, Mexico og det sørøstlige USA. Dessuten finnes den nordover langs vestkysten av USA opp til det sørligste Alaska og enkelte områder i Canada. Utbredelsesområdet til ulike arter varierer svært mye i størrelse. Enkelte har en svært begrenset utbredelse, mens andre finnes over store områder. Mange arter synes å forekomme i lave tettheter.

Opossumer kan være bærere av flere ulike parasitter som gir sykdommer. De har mange fiender; både slanger, rovpattedyr og rovfugler. Det drives også «sportsjakt» på dem flere steder, de fleste artene er for små til å utgjøre føde for mennesker. Store arter er brukt i tradisjonelle retter, men smaken synes sjelden å behage. Virginiaopossumen blir jakta på for pelsen i USA, i perioden 1933–1995 ble hele 50 millioner skinn solgt (dette tallet kan være underestimert). Antall pelser for salg har siden gått sterkt ned, i takt med prisen på pelsen. Denne artens store formeringsevne gjør at den tåler høy beskatning og dødelighet. Også i Sør-Amerika har opossumer blitt fanga og pelsen eksportert, men i mindre omfang. Tre arter holdes i fangenskap for medisinske studier, de har flere egenskaper som gjør dem nyttige. En av disse artene, Monodelphis domestica, blir også solgt som «kjæledyr» i USA.

Tap og ødeleggelse av habitatet, særlig nedhogging av skoger og forurensning av ferskvann, er de største truslene. Innførte arter er også en trussel. Flere arter er habitat-spesialister og tåler dårlig at habitatet endres, dette gjelder spesielt for arter som lever i skog. Fortsatt er de fleste artene klassifisert som ikke truet (LC), det gjelder 70 prosent av artene som er vurdert. Tre arter er klassifisert som nær truet (NT), seks arter er sårbare (VU) og to arter er kritisk truet av utryddelse (CR). En av de sistnevnte kan være utryddet, den er ikke funnet siden 1899.

Én art er klassifisert som utryddet (EX), den er kun kjent fra ett enkelt individ som ble innsamlet i 1962 i Argentina. Den er aldri sett siden. Kunnskapen er svært mangelfull for mange arter, og det er behov for taksonomiske gjennomganger (revisjoner). Utviklingen er uansett ikke god, og det kan være nødvendig å oppgradere mange arters status til en mer truet kategori.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Astúa, D. 2015. Family Didelphidae (opossums). S. 70-186 i: Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 5. Monotremes and marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg