Ombud brukes i dag som navn på flere norske statlige etater som skal bidra til å fremme bestemte hensyn og interesser i samfunnet, og som har en faglig uavhengighet fra den øvrige forvaltningen. Lederne for disse organene kalles også for ombud.
Ombudsordningen finnes i mange land og har sin opprinnelse i Sverige på begynnelsen av 1800-tallet. I dag finnes det blant annet en rekke ombudsmen i Storbritannia, både i privat sektor og i offentlig. Det samme er tilfellet i USA, med blant annet en Taxpayer Ombudsman Office.
Definisjonen av ordet slik det brukes i Norge er ikke helt klar, men på svensk betyr ombud en person som representerer en annen person eller gruppe personer.
Et eksempel på et norsk ombud som er mye omtalt, er Barneombudet. Inga Bejer Engh er barneombud siden 2018, og i tillegg til å ha denne tittelen leder hun også den offentlige etaten som kalles Barneombudet.
I Norge er det i nyere tid opprettet følgende ombud:
- Ombudsmannsnemnda for Forsvaret (1952)
- Sivilombudet (1962)
- Forbrukerombudet (1972, først som Forbrukerombudsmannen, fra 2018 Forbrukertilsynet)
- Likestillingsombudet (1979, fra 2006 Likestillings- og diskrimineringsombudet)
- Barneombudet (1981)
- Pasient- og brukerombudene i fylkene (2010)
- Eldreombudet (2020)
De statlige ombudene har noen fellestrekk med de etatene som kalles tilsyn. I 2018 endret organet Forbrukerombudet navn til Forbrukertilsynet, og lederstillingen endret navn fra forbrukerombud til forbrukerdirektør.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.