olavsskjegg

Olavsskjegg har tette rosetter av mørkegrønne, gaffeldelte blader som blir mellom 10 og 15 centimeter lange. De smale bladflikene har noen få tenner i kanten. På undersida av bladflikene sitter sporehopene som ved modning blir mørkt rødbrune og dekker hele undersida av flikene. Olavsskjegg kan danne tette tuer med gulbrune, visne blader og mørkegrønne friske blader.

Olavsskjegg vokser i bergsprekker, hovedsakelig på kalkfattig berggrunn og er ganske vanlig i lavlandet i Sør-Norge. Arten er sjeldnere i Nord-Norge og finnes her også på kalkrik berggrunn. Verdensutbredelsen er Europa, Marokko, vestlige og nordlige deler av Asia og vestlige deler av Nord-Amerika.

Det foreligger flere registreringer av olavsskjegg med navnet Sankt Olavs skjegg, og det er tydelig at navnet kommer av Olav den hellige. Det er trolig fargen på undersiden av bladene som har gitt den navnet olavsskjegg, fordi etter tradisjonen var helgenen Olavs skjegg rødbrunt. Allerede på 1700-tallet ble dette navnet brukt av biskop Gunnerus i hans «Flora Norvegica».

Ei plante som knyttes til en helgen har naturligvis vært brukt i folkemedisinen og olavsskjegg har blant annet vært brukt mot sår og byller og ved beinbrudd.

• karsporeplanter
• bregner