De eldste bevarte litterære tekstene på oksitansk skriver seg fra 1000-tallet og er av religiøs art (Boethiussangen og sangen om Sainte Foi fra Agen), men man regner med at de bygger på en lang litterær tradisjon. Det samme kan sies om den mest originale av de oksitanske litterære sjangere, nemlig trubadurlyrikken, som ble den toneangivende poesiformen i Europa i middelalderen. Det finnes eksempler på trubadurdiktning fra rundt år 1100, mens blomstringstiden varte fra rundt 1150 til 1250 og fikk stor innflytelse på lyrikken i Spania, Portugal, Italia, Nord-Frankrike og Tyskland.

Trubadurlyrikk

Trubadurlyrikkens hovedtema, den høviske kjærligheten, opptrer allerede hos den eldste kjente trubadur, Vilhelm av Poitiers, og blir videreutviklet av en lang rekke fremragende diktere som Jaufré Rudel, Marcabrun, Cercamon, Bernart de Ventadour, Raimbaut d'Aurenja, Guiraut de Bornelh, Peire Vidal, Gaulcelm Faidit og Peire Cardenal. Av de kvinnelige trubadurer må først og fremst nevnes grevinnen av Die.

Den høviske kjærligheten, som er en blanding av erotikk og religiøs tilbedelse av en uoppnåelig elskede, ble uttrykt gjennom diktformen canso. Andre diktformer var tenson, diskusjonsdikt i dialogform, og sirventes, leilighetsdikt som gjennom satire tok opp politiske eller moralske emner. En av mesterne i bruk av sirventes er trubaduren Peire Cardenal, som under den oksitanske motstandskampen på 1200-tallet heftig angrep franskmennenes griskhet og tyranni.

Andre litterære former

Av andre oksitanske mesterverk fra middelalderen kan nevnes det episke diktet Chanson de la Croisade contre les Albigeois og kjærlighetsromanen Flamenca (rundt 1250). Innenfor didaktisk diktning finnes de rene leksikon av tidens viten, dessuten spesialhåndbøker i forskjellige fag. Prosalitteraturen består for en stor del av oversettelser. Av originalverker kan nevnes en samling korte levnetsbeskrivelser av de mest kjente trubadurer.

Senere oksitansk litteratur

På begynnelsen av 1200-tallet var gullalderen forbi, men det klassiske litteraturspråket levde videre i 300 år, fra 1323 med dikterakademiet i Toulouse som midtpunkt. Tiden fra 1500-tallet til midten av 1800-tallet er en forholdsvis fattig periode, bortsett fra en litterær oppblomstring i Gascogne omkring 1600. De største navn er på 1600-tallet dikteren Peire Godolin fra Toulouse, på 1700-tallet abbed Favre fra Montpellier-området.

I 1854 dannet sju unge provençalske diktere, blant andre Mistral, Aubanel og Roumanille, Félibreforbundet for å gjenreise oksitansk språk og litteratur. Litteraturen på 1900-tallet har vært preget av en ny gjenreisning, med vekt på det som forener hele det oksitanske språkområdet. Foregangsmenn innenfor denne oksitanske bevegelsen, som etter andre verdenskrig også fikk klare politiske trekk, er Charles Camproux og Ròbert Lafont. En rekke skjønnlitterære forfattere og visesangere har bidratt til å holde bevisstheten om språket og folket levende, ofte gjennom skarp kritikk av det moderne sentralistiske Frankrike.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg