De eldste bevarte litterære tekster på oksitansk skriver seg fra 1000-tallet og er av religiøs art (Boethiussangen og sangen om Sainte Foi fra Agen), men man regner med at de bygger på en lang litterær tradisjon. Det samme kan sies om den mest originale av de oksitanske litterære sjangere, nemlig trubadurlyrikken, som ble den toneangivende poesiform i Europa i middelalderen. Det finnes eksempler på trubadurdiktning fra ca. år 1100, mens blomstringstiden varte fra ca. 1150 til 1250 og fikk stor innflytelse på lyrikken i Spania, Portugal, Italia, Nord-Frankrike og Tyskland.

Trubadurlyrikkens hovedtema, den høviske kjærlighet, opptrer allerede hos den eldste kjente trubadur, Vilhelm av Poitiers, og blir videreutviklet av en lang rekke fremragende diktere som Jaufre Rudel, Marcabrun, Cercamon, Bernart de Ventadour, Raimbaut d'Aurenja, Guiraut de Bornelh, Peire Vidal, Gaulcelm Faidit og Peire Cardenal. Av de kvinnelige trubadurer må først og fremst nevnes grevinnen av Die. Den høviske kjærligheten, som er en blanding av erotikk og religiøs tilbedelse av en uoppnåelig elskede, ble uttrykt gjennom diktformen canso. Andre diktformer var tenson, diskusjonsdikt i dialogform, og sirventes, leilighetsdikt som gjennom satire tok opp politiske eller moralske emner. En av mesterne i bruk av sirventes er trubaduren Peire Cardenal, som under den oksitanske motstandskampen på 1200-tallet heftig angrep franskmennenes griskhet og tyranni.

Av andre oksitanske mesterverk fra middelalderen kan nevnes det episke diktet Chanson de la Croisade contre les Albigeois og kjærlighetsromanen Flamenca (ca. 1250). Innenfor didaktisk diktning finnes de rene encyklopedier av tidens viten, dessuten spesialhåndbøker i forskjellige fag. Prosalitteraturen består for en stor del av oversettelser. Av originalverker kan nevnes en samling korte levnetsbeskrivelser av de mest kjente trubadurer.

På begynnelsen av 1200-tallet er gullalderen forbi, men det klassiske litteraturspråket lever videre i 300 år, fra 1323 med dikterakademiet i Toulouse som midtpunkt. Tiden fra 1500-tallet til midten av 1800-tallet er en forholdsvis fattig periode, bortsett fra en litterær oppblomstring i Gascogne ca. 1600. De største navn er på 1600-tallet dikteren Peire Godolin fra Toulouse, på 1700-tallet abbed Favre fra Montpellier-området.

I 1854 dannet sju unge provençalske diktere, bl.a. Mistral, Aubanel og Roumanille, Félibreforbundet for å gjenreise oksitansk språk og litteratur. Litteraturen på 1900-tallet har vært preget av en ny gjenreisning, med vekt på det som forener hele det oksitanske språkområdet. Foregangsmenn innenfor denne oksitanske bevegelsen, som etter den annen verdenskrig også fikk klare politiske trekk, er C. Camproux og R. Lafont. En rekke skjønnlitterære forfattere og visesangere har bidratt til å holde bevisstheten om språket og folket levende, ofte gjennom skarp kritikk av det moderne sentralistiske Frankrike.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.