fremmedord

Fremmedord blir ofte brukt til forskjell fra lånord. Et lånord er et ord som er lånt fra et annet språk, men som er blitt tilpasset strukturen i språket det er lånt inn i, for eksempel i skrivemåte og bøyning. Ordet «sjåfør» er et lånord i norsk fordi det har fått norsk skrivemåte og følger norsk bøyningsmønster, mens «à jour» må anses som et fremmedord. I praksis er det vanskelig å skille fremmedord og lånord fra hverandre, og derfor er det rimeligere å anse fremmedord som lånord som i låntakerspråket ikke har gjennomgått strukturell tilpasning.

Hovedmengden av eldre fremmedord i norsk kommer fra gresk og latin, brakt inn via engelsk, tysk og fransk. Hit hører mange ord som norsk har hatt siden middelalderen (for eksempel profet, som kom inn i norsk før 1250), 1500- og 1600-tallet (for eksempel konfirmasjon, politisk og register) og 1700- og 1800-tallet (for eksempel garnison og ingeniør). De skiller seg fra hjemlige ord, eller arveord, særlig ved å ha hovedtrykk på en annen stavelse enn rotstavelsen. I normaltalemål (bokmåls- og nynorskuttale) regnes det derfor som feil å si for eksempel tellefon, enda denne uttalen nettopp er en tilpasning til norsk struktur og svarer til behandlingen i engelsk (telephone).

Fremmedord skiller seg også fra arveord ved at man ofte ikke kan bruke sin erfaring som språkbruker til å resonnere seg fram til hva ordet betyr. Betydningen av ordet demokrati, av gresk demos 'folk' og -kratia 'styre', er ikke åpenbar sammenlignet med det hjemlige ordet «folkestyre».

I løpet av 1900-tallet er engelsk, mot før tysk og fransk, blitt det språket som norsk henter flest lånord og dermed fremmedord fra. Dette viser seg til dels i fremmedordenes form, for eksempel latitude, longitude mot det eldre etyde, platityde (som har tysk og fransk uttale av vokalen). De nye fremmedordene er ofte hjemlige ord i engelsk, med hovedtrykk på rotstavelsen som i norsk, men skiller seg isteden ut ved engelsk uttale og skriftform (for eksempel «roughneck» og «roustabout», yrkesbetegnelser i oljeboring). Lydlig kan de da avvike fra lydsystemet i norsk, for eksempel diftongen ei i «container» jevnført med ei i hjemlige ord («vei»).

De fleste latinske og greske fremmedord kan lett overføres til fornorsket skrivemåte etter velkjente mønstre (for eksempel at ph blir f, -tion blir -sjon). Derimot kan tilsvarende mønstre mangle for overføringen av fremmedord som er hjemlige ord i engelsk, for eksempel «clutch», som derfor ennå blir skrevet slik eller «kløtsj», men ikke «klutsj».

• norsk
• norsk språkhistorie