obduksjonslova

Det skilles mellom medisinske obduksjoner og rettsmedisinske obduksjoner. En medisinsk obduksjon er en obduksjon som en lege har krevd. En rettsmedisinsk obduksjon er en obduksjon som er krevd etter straffeprosessloven § 228 om sakkyndig likundersøkelse.

Er det grunn til å tro at et dødsfall er unaturlig så skal legene melde fra til politiet som deretter avgjør om det skal foretas en rettsmedisinsk obduksjon. Når en rettsmedisinsk obduksjon bør gjennomføres har vært diskutert, og sommeren 2018 var det en ekspertgruppe nedsatt av samferdselsdepartementet som mente at en rettsmedisinsk obduksjon av alle som dør i en trafikkulykke bør være obligatorisk og inngå som et tiltak for å forstå ulykkene.

Vilkårene for medisinske obduksjoner fremkommer av lovens § 7. En medisinsk obduksjon kan bare gjennomføres dersom man har grunn til å tro at den døde ikke ville ha motsatt seg en slik undersøkelse, og er det mulig så skal man spørre de pårørende hva de tror at den døde ville ha ment. En medisinsk obduksjon kan heller ikke gjennomføres dersom en av de nærmeste pårørende til den døde ikke vil dette. Hvem som er nærmeste pårørende reguleres av pasient- og brukerrettighetsloven.

Det er de regionale helseforetakene som har ansvaret for at det er nødvendig kompetanse og kapasitet til å gjennomføre medisinske obduksjoner.

All behandling av lik skal skje på en verdig måte, og obduksjonsloven slår dette fast i formålsparagrafen. Lovens formål om verdig behandling av lik gir føringer for alle leddene i obduksjonsprosessen, og for all bruk av lik i undervisning og forskning.

Det er videre et viktig formål med loven å gi generell kunnskap om dødsårsaker og dødsprosesser. Loven skal blant annet bidra til en pålitelig dødsårsaksstatistikk. Slike opplysinger er viktige for planleggingen av helsetjenestene og for forskning.

Obduksjonsloven skal også legge til rette for kvalitetssikring i helse- og omsorgstjenesten. Kvalitetssikring av diagnostikk og behandling krever at obduksjoner omfatter dødsfall der det er usikkerhet rundt dødsårsaken, og dødsfall der obduksjonen blir gjort for å etterprøve om diagnosen og behandlingen var riktig. Loven skal i tillegg legge til rette for undervisning og for tilegnelse av kunnskap.

Obduksjonsloven gjelder for medisinsk obduksjon og donasjon av kroppsdeler til undervisning og forskning og annen behandling av lik.

Når det tas organer og annet biologisk materiale ut av kroppen på den døde så skal dette som hovedregel legges tilbake igjen når undersøkelsen er avsluttet. Det er imidlertid gjort unntak fra dette når formålet med obduksjonen krever at organet må beholdes for å kunne avslutte undersøkelsen eller dersom organet skal brukes i undervisning.

I lovens kapittel 3 er det seks bestemmelser som blant annet regulerer samtykke til og bruk av lik under forskning og undervisning, om utlevering av lik til bruk i forskning og undervisning, og om begravelse ved mistanke om unaturlig dødsfall.

I lovens kapittel 4 og 5 er det foruten sluttbestemmelser regler om straff og sanksjoner og forholdet til andre lover.