nykantianisme

Artikkelstart

Nykantianismen var en innflytelsesrik retning i tysk filosofi. Med varierende styrke var den virksom fra 1860-årene og helt fram til 1950-tallet. Storhetstiden var mellom 1870 og 1920. Otto Liebmann og Friedrich Albert Lange var grunnleggerne.

Faktaboks

Uttale
nˈykantianˈisme

Felles var alle nykantianerne var rehabiliteringen av Immanuel Kants filosofi etter en periode der Georg Wilhelm Friedrich Hegel hadde dominert tysk tenkning. De var også i opposisjon til materialismen som på samme tid kritiserte Hegels filosofi.

Nykantianismen delte seg i to hovedretninger eller skoler. Den ene var særlig opptatt av erkjennelsesteoretiske spørsmål og gikk under navnet Marburgerskolen. Her var Hermann Cohen, Paul Natorp, Ernst Cassirer og Nicolai Hartmann de fremste representantene. Den andre retningen ble kalt den badenske skolen eller den sørvest-tyske skolen, og behandlet primært kulturvitenskapelige spørsmål. Wilhelm Windelband og Heinrich Rickert var de mest framtredende medlemmene av denne retningen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Pascher, Manfred. Einführung in den Neukantianismus. Kontext, Grundpositionen, praktische Philosophie. München 1997.
  • Warren, Nicolas de og Staiti, Andrea (red.). New approaches to Neo-Kantianism. Cambridge 2015.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg