noteverdi

Noteverdi er innen musikk de musikalske notetegnenes relative tidsverdi. Systemet bygger på halveringsprinsippet. En helnote varer like lenge som 2 halvnoter, 4 fjerdedelsnoter, 8 åttedelsnoter, 16 sekstendelsnoter og så videre. Noteverdiene er uavhengige av tempo. Det er derfor mer korrekt å snakke om store og små noteverdier enn korte og lange. De har tilsvarende pausetegn.

En prikk til høyre for notetegnet forlenger noteverdien med halvparten av den opprinnelige verdien. Dette kalles en punktering. En punktert fjerdedel tilsvarer dermed tre åttedelsnoter. Det samme prinsippet gjelder for pausetegnene. Unntaket er at helpauser benyttes til å fylle tomme takter, for eksempel i et orkesterpartitur, uansett taktsignatur.

Systemets største noteverdi er brevisnoten (av latin brevis, 'kort'). Brevis var den korte av mensuralnotasjonens opprinnelige to noteverdier: longa (lang) og brevis. Disse kunne enten tredeles eller todeles, avhengig av konteksten. Underdeling av brevisnoten i stadig mindre noteverdier førte til det moderne systemets noteverdier og – etter hvert – bortfall av de største noteverdiene i det eldre systemet. Samtidig ble todelingen den normale. I moderne notasjon må tredeling av en noteverdi markeres med trioltegn, det vil si et 3-tall og en skarp klamme omkring de aktuelle notene.

Systemet har ingen definert minste noteverdi. Ludwig van Beethoven benytter i et tilfelle 128-deler (Sonate Pathetique, opus 13, 1. sats). En 128-del må ha fem faner; flere sammen må ha en femdobbel bjelke. Når noteverdiene blir så små, lar de seg ikke lenger lese intuitivt, og det vil i de fleste tilfeller være mer hensiktsmessig å doble alle verdiene, altså at stykkets halvnoter blir helnoter og fjerdelsnotene blir halvnoter og så videre. Den minste, om enn fortsatt sjeldne, noteverdien blir dermed 64-deler.