norsk elghund grå

Hunden er kraftig og kvadratisk, med stolt holdning. Ideell mankehøyde er 52 cm for hannhunder, og cirka 49 cm for tisper. Skallen er kileformet og svakt hvelvet, med liten stopp. Snuten er bred ved roten, og jevnt avsmalnende mot nesebrusken. Øynene er middels store og mørke. Ørene er forholdsvis små og høyt ansatte, spisse og stramt stående. Halen er forholdsvis kort og høyt ansatt, og bæres tett ringet over ryggen. Pelsen er tett, med bløt underull og tett, stri og rikelig overpels som er lysere eller mørkere grå. Den er lysere på bryst, buk og halens underside.

Norsk elghund, grå er robust, modig, selvstendig og energisk. Den er en god familiehund, men trenger mye utendørs aktivitet. Rasen holdes nesten utelukkende for elgjakt. Elgjakt foregår enten ved at hunden selvstendig søker opp elg og loser, eller ved at hunden går koblet og leder jegeren på skuddhold (bandhund/ledhund).

I følge statistikker hos Norsk Kennel Klub registreres som regel drøyt 750 valper hvert år.

Spisshunden var den dominerende hundetypen i taigaen, det nordlige barskogsbeltet som strekker seg fra Norge til Stillehavskysten. Med variasjoner etter bruksområde og lokale økologiske forhold har spisshundene likevel noen fellestrekk: Stående ører, spiss snute, oppkrøllet hale og tykk pels.

Hundene har blitt brukt til jakt på vilt som kunne stilles under los til jegeren kom på skuddhold. Jakten fungerer slik at hunden sporer opp elg og gir tett hals når elgen står stille. Dette kalles stålos. Noen hunder gir også hals når elgen beveger seg, såkalt ganglos. Hunden skal ikke presse elgen, men bidra til å holde den på ett sted slik at jegeren kan komme på skuddhold. Spisshunder ble også trolig til å drive flokkdyr som rein og villhest mot ledegjerder eller utfor stup. Hundene hadde også andre funksjoner, som vakt- og gjeterhunder, og som matreserve i trange tider.

Utstillingsavl på norsk elghund, grå baserer seg på gode jakthunder, noe som legger grunnlaget for sunn avl. Likevel har Norges nasjonalrase opplevd eksteriørmessige svingninger. Det har sammenheng med at rasen er bygd på mange geografiske undertyper, fra små hunder i nord til ulveliknende hunder i de svensk-norske skogene til hunder i Sør-Skandinavia av midlere størrelse. Selv om raseavlen har foregått i norsk regi i moderne tid, har Sverige jevnlig bidratt med gode avlshunder.

En tid var rasen preget av utstillingsfeber, noe som førte til at hundene ble svært kompakte og mindre funksjonelle som jakthunder, men pendelen har også svingt den andre veien. For eksempel var det på 1970-tallet vanlig med jämthundaktige, høytstilte hunder, lette og langstrakte. Avlen senere har rettet seg mot å beholde en ren brukshund, som tåler å jobbe som løshund under vanskelige forhold.

I Storbritannia og USA er rasen avholdt som utstillings- og selskapshund, men av eksteriør er den fremdeles «elghund», med opprinnelige anatomiske særtrekk i behold. Det er flere faktorer som holder norsk elghund, grå i en noenlunde felles form over store deler av verden, og en styrt flyt av ettertraktede avlshunder over landegrensene. Oppdrettere kan velge avlshunder fra en nasjonal eller internasjonal genpool. De geografiske begrensningene som tidligere førte til lokal variasjon er historie.

Arkeologiske funn viser at hunder som ligner på norsk elghund, grå har hatt en svært lang historie i Norge – antagelig flere tusen år. Vi kan likevel ikke automatisk konkludere med at norsk elghund, grå har flere tusen år gammel avstamning og stammer fra disse. Vi kan konstatere at dagens norsk elghund, grå likner hundene fra arkeologiske funn, og at spisshund som type har vært den best tilpassede hunden, fysisk og atferdsmessig, i nord. Spisshunden var trolig vanligste hundetype i Norge til langt inn på 1700-tallet.

Fra begynnelsen av 1700-tallet nærmest utryddet ulv og mennesker elgen over størstedelen av Norge. Det var trolig bare en liten stamme igjen i Hedmark. Derfor ble interessen for såkalte «dyrehunder» liten. Dessuten hadde ulv drept de fleste dyrehunder i mange dalfører. Spisshunden var den langt vanligste jakthunden i Skandinavia, men type- og størrelsesmessig var den ikke enhetlig. Det skyldes blant annet ulikheter i lokale økologiske og kulturelle forhold.

I den grå dyrehundens forfallsperiode fra 1700-tallet og fram til rundt 1860, ble sort dyrehund benyttet til bjørnejakt, og senere på elg da elgstammen igjen vokste. Noen entusiaster arbeidet likevel med å få fram den grå dyrehunden, som rasen da ble kalt.

En av entusiastene var konsul Jens Gram på Ringerike. Han kjøpte i 1865 en grå dyrehund fra Jämtland som fikk navnet Bamse. Denne hunden ble etter hvert legendarisk som «Gamle Bamse Gram». Den ble svært mye benyttet som avlshund, og er vår moderne elghunds stamfar. Nasjonalromantiske strømninger førte til at man søkte etter det som kunne anses å være norsk. Norsk elghund, grå er dermed også et produkt av nasjonalromantikken. Det var liknende strømninger i andre land, noe som resulterte i nasjonale hunderaser også der.

Gråhundens utvikling etter andre verdenskrig var preget av tyngre og noe mer kvadratiske hunder enn tidligere. Fronten ble bredere og vinklene i ekstremitetene svakere enn ønskelig. Jaktlige egenskaper kom i skyggen av eksteriørmessige kvaliteter. Gemyttet var heller ikke alltid slik man ønsket. Utviklingen var annerledes i Sverige og Finland. Mens man i Norge beholdt og forsterket rasekarakter og eksteriør delvis på bekostning av jaktegenskaper, vektla man i nabolandene det jaktlige så sterkt at rasestandarden kom i bakgrunnen.

Den funksjonelle typen holdt på å forsvinne i 1970-årene. Det var nødvendig med lettere hunder med god fysikk for effektivt søk. Typen måtte bli noe lettere og bedre vinklet, smalere i fronten, og med mindre kroppsmasse.

Norske oppdrettere kjøpte derfor inn svenske og finske hunder. Disse blodslinjene preger fremdeles avl på rasen. Dette er blodslinjer som spesielt finnene importerte fra Norge i 1950- og 1960-tallet.

Sett fra et nytteperspektiv kan det synes som om noen av eksteriørkravene til rasen er løsrevet fra det bruksmessige. Kroppsform, størrelse og pelskvalitet har betydning for dugeligheten som jakthund. Vi ønsker jo anatomisk funksjonelle hunder gjennom eksteriørbedømmelsen. Mange av disse kravene har likevel en historisk bakgrunn, som for eksempel fargen.

De norske «dyrehundene» hadde krevende oppgaver. De skulle bevege seg effektivt i all slags terreng og vær, arbeide alene langt fra fører og på egen hånd ta alle avgjørelser under jakt. Til dette trengte hundene spesielle egenskaper.

Likevel forsøkte man å lage «elgharehunder», en blanding av støvere og harehunder, som kunne jakte alt slags vilt. Forsøkene mislyktes, for støverens og dyrehundens arbeidsmåter var helt forskjellige.

Gjennom å bevare den gamle elghundtypen motvirket man bastardisering som ville ha forringet elghundens mentale bruksegenskaper. Etter midten av 1800-tallet og ut over 1900-tallet kom det flere raser til Norge. Schæferhunden var en av dem. Man ønsket ikke bastardisering som kunne ødelegge den gamle arbeidshunden, som nå var nasjonalsymbol. Fargekravet i standarden kan ved første øyekast synes unødig, ettersom det ikke skulle bety noe for hunden som arbeidsredskap. Dersom for eksempel brunlig farge eller andre eksteriørtrekk skulle kommet fra harehund eller schæferhund, så kunne det trekke med seg uønskede mentale egenskaper. Standard for norsk elghund, grå er derfor utarbeidet for å ta vare på ikke bare utseendet til en funksjonell elghund, men også bruksegenskaper.

• hund
• hunderase
• liste over hunderaser
• elgjakt

• Norske elghundklubbers forbund
• Norsk Kennel Klub: Norsk elghund grå

• Brenno, Øystein Kjerulf: En hund etter elg, 2004
• Pedersen, Kåre Vidar: Elg : jegere og hunder, 2005