nordklokkefrosk

Nordklokkefrosken blir 37–56 millimeter lang. Buken er svart eller blåsvart med skarpt avgrensede flekker i gult, oransje eller rødt. I tillegg har den mange små hvite prikker på buken. Ryggen er mørkegrå eller nesten svart med store mørke flekker. Under strupen har hannen en kvekkepose som kan blåses opp som en ballong.

Arten er utbredt i sentrale og østlige deler av Europa. Vestgrensen går gjennom Tyskland, Tsjekkia og Østerrike med nordlige utposter i Danmark, Sverige (Skåne) og Latvia.

Nordklokkefrosken lever det meste av tiden i vann. Den er knyttet til lavlandet, der den kan finnes i solrike dammer eller stilleflytende elver med velutviklet vegetasjon og temperaturer rundt 18–20 °C. Vannforekomstene hvor den lever er ofte omgitt av beitemark, men den kan også forekomme i skoger. Yngledammen er gjerne 15–30 centimeter dyp, men den tørker aldri ut. Arten tåler ikke fisk eller ender i yngledammen. På land opptrer den vanligvis bare i regnvær.

Den globale bestanden er ikke karakterisert som utrydningstruet. I østlige deler av utbredelsesområdet er den fremdeles vanlig, men i Vest-Europa har flere bestander gått sterkt tilbake og mange er utryddet. Drenering av våtmarker og annen ødeleggelse av habitatet, samt forurensning, blant annet ved overgjødsling og bruk av plantevernmidler er viktige trusselfaktorer. I Sverige var det omkring år 1750 en sammenhengende forekomst fra Malmö til Ystad, men på slutten av 1800-tallet begynte en dramatisk tilbakegang, og den døde ut i Sverige rundt 1960. Fra 1983 begynte man å overføre danske klokkefrosker til Skåne, noe som ser ut til å ha vært vellykket. I 2005 regnet man med at bestanden i Skåne talte mellom 3000 og 4000 individer. Den danske bestanden gikk også sterkt tilbake på 1900-tallet. Den totale danske bestanden ble i 1990 anslått til cirka 1000 individer. Det ble startet et omfattende program med restaurering av yngledammer, graving av nye dammer og oppdrett i fangenskap, noe som førte til at bestanden i 1997 ble anslått å være om lag 2000 individer. I Latvia forekommer arten i to områder, hvert med mindre enn 50 individer.

Nordklokkefrosken går som regel i dvale på land, men den kan også tilbringe vinteren i mudderet på bunnen av en vannforekomst. Den innleder dvalen fra slutten av september til begynnelsen av november, og den varer til mars–april. Den kan stundom hibernere flere hundre meter fra yngledammen.

Hannen begynner å synge når vanntemperaturen overstiger 15 °C. Lyden er bløt og metallisk og har blitt sammenlignet med klokkeklang som gjentas med to sekunders mellomrom, derav navnet. Hannen flyter i vannskorpen med flat kropp mens den synger. Lyden kan høres godt 200 meter unna dammen, men den kan ved svært gode vindforhold høres på inntil tre kilometers avstand. Sangaktiviteten er som regel størst i skumringen.

Rumpetrollene spiser hovedsakelig alger, bakterier og deler av høyere planter. Ungdyr og voksne lever hovedsakelig av insekter og krepsdyr, særlig fra vann, men de kan også forsyne seg av landlevende virvelløse dyr.

Nordklokkefrosken innleder paringstiden i mai, og den kan vare langt utover sommeren. Arten legger 80–300 egg, av og til enda flere. Eggene blir festet til vannplanter i løse klumper med 1–130 egg. Eggkjernen har en diameter på 1,8 millimeter, mens diameteren av den omgivende gelekapselen er 4–8 millimeter.

Nyklekte rumpetroll måler 6–7 millimeter, og de vokser til en lengde på 37–59 millimeter før de forvandles til småfrosk. Utviklingen fra egglegging til metamorfose tar normalt 2–2,5 måneder. Nylig metamorfoserte småfrosk er gjennomsnittlig 16 millimeter lange, med variasjon fra 10 til 23 millimeter. De fleste småfrosk forvandles i juli eller august, og de holder seg vanligvis i vannet eller nær bredden den første tiden.

Arten blir kjønnsmoden i sitt andre til fjerde leveår, og levealderen er oppgitt til minst tolv år.

• klokkefrosker
• ekte frosker