nikolaitter

Nikolaitter var i middelalderen en betegnelse for geistlige som ikke levde i sølibat. Helt siden munkebevegelsens gjennombrudd i tidlig kristendom ventet man at i hvert fall geistlige av høyere rang skulle gi avkall på ekteskap, og i striden mellom keiser og pave (investitur) ville det styrke pavens makt over bispevalget at den avdøde biskopen ikke hadde arvinger.

Faktaboks

uttale:
nikolaˈitter

Betegnelsen er hentet fra Johannes åpenbaring i Det nye testamentet (kapittel 2, vers 6 og 13). Tidligere kirkefedre knyttet den, sannsynligvis feilaktig, til en gnostisk sekt de mente stammet fra diakonen Nikolaus (Apostlenes gjerninger kapittel 6, vers 5). Det er høyst usikkert om en slik sekt i det hele tatt har eksistert.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg