Nikolaitter, i middelalderen betegnelse for geistlige som ikke levde i sølibat. Helt siden munkebevegelsens gjennombrudd i oldkirken ventet man at i hvert fall geistlige av høyere rang skulle gi avkall på ekteskap, og i striden mellom keiser og pave (investitur) ville det styrke pavens makt over bispevalget at den avdøde biskop ikke hadde arvinger. Betegnelsen er hentet fra Åp 2,6 og 13, og tidligere kirkefedre knyttet den, sannsynligvis feilaktig, til en gnostisk sekt de mente stammet fra diakonen Nikolaus (Apg 6,5). Men det er høyst usikkert om en slik sekt i det hele tatt har eksistert.