Antikkens leger oppfattet hjernen som en slimproduserende kjertel – en funksjon som virker svært nærliggende når man er forkjølet. Denne oppfatningen skulle uheldigvis få store følger for den senere utvikling av medisinsk forskning og oppfatning.
Alkmæon fra Sicilia (cirka 500 fvt.) kan ha vært den første som forbandt tenkingen med hjernen, i den forstand at sansene ble ansett som åpne kanaler som ledet inntrykkene fra omverdenen inn i hjernen. Hippokrates fra Kos (cirka 460–377 fvt.) mente at både blodet, luften og tankene hadde forbindelse med hverandre. Ved dyp innånding ble intelligensen ført opp til hjernen, hvor «inspirasjonen» – tilførselen av «ånd» – skapte forstand og erkjennelse.
Galenos fra Pergamon (131–201 evt.) kjente nervene og deres betydning. Han beskrev hjerneventriklene og forsto at ryggmargen var en del av nervesystemet, men blandet ofte sammen nervene med sener og ligamenter, siden de alle er svært strekkfaste. Denne sammenblandingen ble akseptert til langt inn på 1700-tallet, og noen steder i Norge har begrepet «sinjar» vært ensbetydende med «nerver» frem til vår egen tid.
Dessverre holdt man i Europa så fast ved de greske antikke dogmene, at noen videre undersøkelse av hjernen knapt fant sted i de påfølgende 1500 år. På tross av de enorme anatomiske fremskritt som fant sted på 1500- og 1600-tallet ved forskere som Vesalius, Falloppio og Harvey, forble sentralnervesystemet ukjent. Anatomen Andreas Vesalius ( 1514–1564) beskrev riktignok hjernens hvite og grå substans, men mente samtidig at dens virksomhet ble formidlet av en «spiritus» som ble dannet i ventriklene. Selv William Harvey (1578–1657) – oppdageren av blodsirkulasjonen – synes stort sett å ha hatt de samme ideer som Galenos 1400 år tidligere.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.