Antikkens leger oppfattet hjernen som en slimproduserende kjertel – en funksjon som virker svært nærliggende når man er forkjølet. Denne oppfatningen skulle uheldigvis få store følger for den senere utvikling av medisinsk forskning og oppfatning.

Alkmæon fra Sicilia (cirka 500 fvt.) kan ha vært den første som forbandt tenkingen med hjernen, i den forstand at sansene ble ansett som åpne kanaler som ledet inntrykkene fra omverdenen inn i hjernen. Hippokrates fra Kos (cirka 460–377 fvt.) mente at både blodet, luften og tankene hadde forbindelse med hverandre. Ved dyp innånding ble intelligensen ført opp til hjernen, hvor «inspirasjonen» – tilførselen av «ånd» – skapte forstand og erkjennelse.

Galenos fra Pergamon (131–201 evt.) kjente nervene og deres betydning. Han beskrev hjerneventriklene og forsto at ryggmargen var en del av nervesystemet, men blandet ofte sammen nervene med sener og ligamenter, siden de alle er svært strekkfaste. Denne sammenblandingen ble akseptert til langt inn på 1700-tallet, og noen steder i Norge har begrepet «sinjar» vært ensbetydende med «nerver» frem til vår egen tid.

Dessverre holdt man i Europa så fast ved de greske antikke dogmene, at noen videre undersøkelse av hjernen knapt fant sted i de påfølgende 1500 år. På tross av de enorme anatomiske fremskritt som fant sted på 1500- og 1600-tallet ved forskere som Vesalius, Falloppio og Harvey, forble sentralnervesystemet ukjent. Anatomen Andreas Vesalius ( 1514–1564) beskrev riktignok hjernens hvite og grå substans, men mente samtidig at dens virksomhet ble formidlet av en «spiritus» som ble dannet i ventriklene. Selv William Harvey (1578–1657) – oppdageren av blodsirkulasjonen – synes stort sett å ha hatt de samme ideer som Galenos 1400 år tidligere.

1600–1800-tallet

Likevel kom det noe nytt til. Harveys landsmann, Thomas Willis (1622–1675) delte i sitt verk De anatome cerebri (1664, 'Om hjernens oppbygning') storhjernen og lillehjernen i to substanser: ytterst pars corticalis, hvor de såkalte «animalske ånder» frembringes, og innerst pars medullaris hvor disse «åndene» ble fordelt gjennom nervene og ut til den øvrige organismen, hvorved denne ble gitt sensibilitet og motilitet.

I de nordiske landene var oppfatningen av hjernen omtrent som ellers i Europa. Men ett merkelig unntak skal nevnes. Den svenske naturfilosofen og mystikeren Emanuel Swedenborg (1688–1772) kom til å beskjeftige seg med hjerneanatomiske studier – før han angivelig skal ha fått daglig kontakt med engler og ånder. På grunnlag av litteraturstudier – muligvis også disseksjon – samlet han sin oppfatning av hjernen i verket De cerebro ('Om hjernen'), som ble utgitt posthumt i 1882 under tittelen The Brain. Her hevder han at hjernebarken var sete for såvel sensoriske som motoriske funksjoner. Han skrev: «Musklene og bevegelsene i de nederste delene av kroppen eller fotsålene synes å bero mer umiddelbart på de øverste delene av hjernen, musklene som hører til buken og brystet til den midterste lappen, og de som hører til ansiktet og hodet til den nederste lappen. For de synes å svare til hverandre i omvendt rekkefølge.» Denne beskrivelsen av muskelbevegelsenes omvendte representasjon i det primære motoriske barkområdet (gyrus precentralis) ble først nevrokirurgisk bekreftet i 1930-årene.

Et videre skritt i hjerneforskningens historie ble tatt av den tyske legen Franz Joseph Gall (1758–1828). Han er i dag mer kjent for sin underlige pseudovitenskap frenologi, men bør også huskes for sin påstand om at det var den grå substansen i både ryggmargen og hjernen som inneholdt nerveceller. Påstanden ble møtt med adskillig kritikk, i en tid hvor mange anatomer fremdeles oppfattet nervene som mekaniske strenger for bevegelsen av musklene.

Den rasjonelle medisinske utvikling som ble innledet i første halvdel av 1800-tallet, skulle en gang for alle utelukke den filosofisk-spekulative «forskning» som hittil hadde funnet sted. Mye av den grunnleggende kunnskapen vi i dag sitter med om hjernen kan vi nettopp takke denne tidens forskere for, som for eksempel Theodor Schwann (1810–1882), Paul Broca (1824–1880), Charles Bell (1774–1842), Claude Bernard (1813–1878) og Korbinian Brodmann (1868–1918).

Vår tids hjerneforskning

Dagens hjerneforskning baserer seg rimeligvis på moderne nevroanatomiske metoder og utstyr. Det visuelle er et tilbakelagt stadium. Forståelsen av nervecellenes elektriske signaler (nerveimpulser) og signalstoffer (nevrotransmittere) er forlengst en selvfølge, og kartleggingen av sentralnervesystemets oppbygning og funksjon i detalj er muliggjort ved hjelp av elektronmikroskopet og histokjemiske teknikker.

Hjerneforskning i Norge

I Norge var det anatomiprofessoren Gustav Adolf Guldberg (1854–1908) som først jobbet med hjerneforskning – også hos hvalene, som var hans spesialitet. Dette bragte ham i nær kontakt med zoologene, og i 1890 kom han til å samarbeide med Fridtjof Nansen (1861–1930). Den berømte polarforskeren var også en av pionerene innen nevroanatomi, og tok i 1888 sin doktorgrad på arbeidet The Structure and Combination of the Histological Elements of the Central Nervous System. Det var etter å ha besøkt den senere nobelpristageren Camillo Golgi (1843–1926) i Italia at Nansen lærte seg dennes nye fargemetode for studiet av nervecellene. Nansen var med på å utforme nevronteorien om hvordan nervecellene er koblet til hverandre, noe som den spanske forskeren Santiago Ramón y Cajal (1852–1934) fikk nobelprisen for i 1906.

Først gjennom Jan Birger Jansen (1898–1984) og Alf Brodal (1910–1988) ble det fra 1939 mulig å opprette et eget hjerneforskningslaboratorium ved Anatomisk institutt, Universitetet i Oslo, og skape et sentrum for moderne nevroanatomisk forskning, under betegnelsen «Oslo-skolen for nevroanatomi» (The Oslo School of Neuroanatomy), som idag nyter internasjonal anerkjennelse. Blant hjerneforskerne som er utgått fra dette miljøet er May-Britt og Edvard Moser ved NTNU, som i 2005 oppdaget celler i hjernen som gjør det mulig å orientere seg i kompliserte omgivelser, noe som i 2014 resulterte i Nobelprisen i medisin (sammen med briten John O'Keefe).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg