Nervesystemet, omfatter alle nervecellene og deres utløpere. Nervesystemet viser en utvikling mot stadig større kompleksitet opp gjennom dyreriket. Vi kan skille mellom fire typer av nervesystemer, diffust, strengformet, gangliøst og rørformet nervesystem. Det diffuse nervesystemet er den enkleste og opprinnelige formen. Det er mest karakteristisk hos hydroidepolypper og koralldyr, der hele kroppen er gjennomvevd av et nettverk av stjerneformede nerveceller som ligger under overflateepitelet. Hos dyr med spesielle sanseorganer opptrer strengformede nervesystemer, idet nervecellene er ordnet i rekker som forbinder sanseorganene med de øvrige deler av kroppen, særlig muskulaturen. Det forekommer hos stormanetene som en nervering langs klokkeranden, hos pigghuder i mer komplisert form med begynnende deling i sentralt og perifert nervesystem. Med et gangliøst nervesystem er nervecellene vesentlig samlet i knuter (ganglier), som er forbundet innbyrdes og sender ut nervefibrer til alle organer. Gangliene representerer således et sentralt nervesystem. Gangliøst nervesystem forekommer vesentlig hos leddormer, bløtdyr og leddyr, i typisk form som taustigesystem. Rørformet sentralnervesystem er karakteristisk for kordadyr. Det blir anlagt tidlig i fosterlivet som en innbuktning av ektodermen (medullarrøret), og er, når det er ferdigdannet, gjennomsatt av en fin kanal, som i hjernen delvis utvider seg og danner de fire hjerneventriklene. Hos lansettfisken består sentralnervesystemet bare av det omtrent jevntykke medullarrøret, som strekker seg gjennom hele kroppen. Hos virveldyr vokser fremste del av medullarrøret sterkt og danner hjernen. I ryggmargen og dens fortsettelse (hjernestammen) ligger nervecellene (grå substans) i det indre, mens det ytre laget består av margkledde nervefibrer (hvit substans). I store- og lillehjernen (cerebrum og cerebellum) er forholdet omvendt. Barklaget består her av grå substans (se hjerne).

Menneskets nervesystem deles som hos andre virveldyr i det sentrale og det perifere nervesystemet. Sentralnervesystemet består av hjerne og ryggmarg, det perifere nervesystemet av hjernenervene og ryggmargsnervene. Nervesystemet er det overordnede organsystemet i kroppen og samordner de andre organsystemene. Gjennom inngående nerveimpulser registreres forskjellige hendelser utenfor og inne i kroppen i storhjernebarken. Her lagres og bearbeides informasjonene. Gjennom utoverledende nerveimpulser, særlig fra pannelobene, styres bl.a. kroppens bevisste muskelbevegelser. I ryggmargen oppstår kun medfødte reaksjoner på inngående signaler, noe som utløser ubevisste refleksbevegelser i skjelettmusklene. Det perifere nervesystemet står for impulsformidlingen mellom de forskjellige organene i kroppen og det sentrale nervesystemet.

I både det sentrale og det perifere nervesystemet inngår en somatisk del (det somatiske nervesystemet), som formidler motoriske impulser til skjelettmusklene og følelsessignaler fra bl.a. hudens, musklenes og senenes følelegemer, og en autonom del, som overfører impulser som ikke er kontrollert av viljen, til og fra kroppens organsystemer, f.eks. fordøyelsesorganene, hjerte-kar-system og åndedrett.

Nervesystemet er bygd opp av nerveceller og gliaceller. Nervecellene står for impulsledningen, mens gliacellene beskytter og støtter nervecellene. I det perifere nervesystemet består gliacellene først og fremst av Schwanns celler. Disse inneholder en hvit fettforbindelse, myelin, som danner isolerende skjeder rundt nervetrådene. Det sentrale nervesystemet består delvis av en grå masse, som består av nervecellene og deres korte utløpere, dendritter, og en hvit substans, som i hovedsak består av nervecellenes lange utløpere, aksonene, som er omgitt av myelin som gir den hvite fargen.

Ledningsbaner i hjernen formidler impulser mellom forskjellige barkområder og lober i de to hjernehalvdelene (assosiasjonsbaner). Andre eksempler på ledningsbaner er banene som går mellom de to hjernehalvdelene gjennom hjernebjelken, corpus callosum. Ledningsbaner mellom barken i storehjernen og de andre delene av sentralnervesystemet kalles projeksjonsbaner.

De afferente projeksjonsbanene til storhjernebarken leder nerveimpulser i ryggmargen som kommer fra hudens og musklenens føleorganer. I ryggmargens innoverledende nervebaner formidles smerte- og temperaturimpulser, trykk og berøringsimpulser, samt impulser fra ledd og muskler. Innoverledende baner til lillehjernen registrerer kroppens holdning og bevegelser men er ikke årsak til bevisste registreringer i storehjernebarken.

Fra den motoriske barken i pannelobene går de efferente ledningsbanene ned til hjernestammen der impulsene kobles over på forskjellige nervekjerner, f.eks. hjernenervekjernene, mens mesteparten av de efferente banene fortsetter ned i ryggmargen. Disse banene består av pyramidebanene og de ekstrapyramidale banene.

Pyramidebanene formidler direkte, bevisste impulser til musklene i kroppen. I ryggmargens grå substans kobles ledningsbanene til de motoriske cellene som inngår i det perifere nervesystemets ryggmargsnerver, og disse sender impulsene til skjelettmusklene.

Til det ekstrapyramidale systemet hører først og fremst kjerner i dypet av storehjernen og hjernestammen og deres mange forbindelser med hjernebarken, hjernestammen, lillehjernen og ryggmargen. Det ekstrapyramidale systemet omfatter autonome nervesystem (SML-artikkel)basalgangliene, svarte kjerner, substantia nigra, pluss en del andre kjerner i hjernestammen. Systemets hovedoppgave er å delta i kontrollen av muskelbevegelser og spenningen i musklene, muskeltonus. Den motoriske funksjonen til det ekstrapyramidale systemet, som all annen virksomhet i sentralnervesystemet, utøves gjennom et komplisert samarbeid preget av mange koblinger mellom hjernebarken og forskjellige nivåer i hjernestamme og ryggmarg, særlig det sensoriske systemet og lillehjernen.

Funksjonen til det ekstrapyramidale systemet er å sette i gang langsomme, men også raske presisjonsbevegelser slik at de utføres formålstjenlig. Antagelig har det ekstrapyramidale systemet betydning for viljestyrte bevegelser som starter i hjernebarken. På lavere nivåer i nervesystemet deltar det ekstrapyramidale systemet med hemmende og fremmende impulser i styringen av muskelaktiviteter som f.eks. styrer kroppsholdningen. Da samarbeider det ekstrapyramidale systemet med lillehjernen og med syn, muskler og balanseorganer slik at bevegelsene blir tilpasset kroppens tyngdepunkt når man forflytter seg.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.