Nervecelle, nevron, celle i nervesystemet. Nervecellen har til oppgave å ta opp inntrykk fra kroppen og dens omgivelser, bearbeide inntrykkene og sende de nødvendige impulser til muskler og kjertler så organismen settes i stand til å tilpasse seg til forholdene.

En nervecelle består av et cellelegeme med kjerne og et vekslende antall utløpere. Nervecellene varierer sterkt i størrelse og form. De inneholder karakteristiske korn som er lett synlige ved spesialfarging av cellene. Kornene kalles tigroidsubstans, eller Nissl-substans, og er samlinger av ribosomer som spiller en viktig rolle i proteinsyntesen.

Utløperne er av to slag, dendritter og nevritter. Dendrittene forgrener seg i cellens nærmeste omgivelser og leder inntrykk inn til cellen. Nervecellene har bare én nevritt (kalles også akson) som kan bli meget lang (hos mennesket for noen cellers vedkommende over 1 m). Nevritten kan være sterkt eller lite forgrenet. Den leder inntrykk ut fra cellen. I sine endeforgreninger har nevritten kølleformede fortykkelser, endeføtter eller terminal-boutoner, og det er disse som etablerer kontakten med andre celler.

Kontaktstedet kalles en synapse. Hver nervecelle har mellom 10 000 og 150 000 kontaktsteder. Ved synapsene er de enkelte nervecellene skilt fra hverandre ved en smal spalte, den synaptiske spalte. Her foregår impulsoverføringen fra et nevron til et annet, eksitasjon, eller impulsen blir blokkert, inhibisjon.

De fleste nerveceller ligger i sin helhet innenfor sentralnervesystemet der de forbinder de forskjellige avsnitt innbyrdes. Disse forbindelser dannes av nevrittene, som i stor utstrekning løper samlet i bunter (nervebaner). Da mange nevritter er omgitt av en hvit, fettlignende skjede, margskjeden, får nervebanene en hvit farge (hjernens og ryggmargens hvite substans) som skiller seg fra den grå tone som preger de områder der nervecellenes cellelegemer ligger særlig tett (grå substans).

I motsetning til de nervecellene som i sin helhet ligger innenfor hjerne og ryggmarg, er det andre som sender sin nevritt ut av sentralnervesystemet. Disse danner det perifere nervesystem («nervene»). Som i sentralnervesystemet er mange av dem omgitt av en margskjede og i tillegg til denne av en tynn bindevevskjede. En nevritt med sine skjeder kalles en nervefiber. Bunter av nervefibrer holdes sammen av bindevev som også danner et hylster omkring hele nerven. Nervene varierer sterkt i tykkelse. Den tykkeste hos mennesket (isjiasnerven) er som en lillefinger. De enkelte nervefibrer veksler også sterkt i tykkelse, fra mindre enn 1/1000 til over 20/1000 mm i diameter.

Nervefibrene er dels innoverledende, sensoriske, dels utoverledende, motoriske. De sensoriske nervecellene har sine cellelegemer liggende i såkalte ganglier (hjerne- og ryggmargsganglier) like utenfor sentralnervesystemet. De sensoriske fibrene leder inntrykk fra sanseorganene og alle deler av legemet inn til hjerne og ryggmarg. De motoriske nervecellene ligger inne i sentralnervesystemet. De leder impulser fra hjerne og ryggmarg til muskler og kjertler.

Skades en nerve, går de nervefibrene til grunne som har mistet forbindelsen med sitt cellelegeme. Hvis imidlertid cellelegemet er uskadet, kan nevritten vokse ut igjen. Denne tilhelingen lettes når en avbrutt nerve sys sammen (nervesutur).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.