Neorealisme, retning innen italiensk film og litteratur. Begrepet ble først satt på trykk av filmkritikeren Umberto Barbaro som gjorde seg til talsmann for en «ny realisme», med henvisning til den «første realismen» i italiensk film i stumfilmtiden. Etter fascistperiodens innholdsfattige komedier og patriotiske melodramaer skulle filmen ta utgangspunkt i vanlige menneskers hverdag og gripe fatt i samfunnsproblemene. Det første signalet var Luchino Viscontis kriminaldrama Ossessione (1942), og epoken ble for alvor innledet med Roberto Rossellinis Roma – città aperta (1945). Blant neorealismens øvrige hovedskikkelser var Vittorio De Sica, Alberto Lattuada, Pietro Germi og Giuseppe De Santis. En viktig rolle spilte manusforfatteren Cesare Zavattini. Selv om neorealismen mistet sin kraft allerede omkring 1950, øvde den stor innflytelse på filmskapere i mange land.
neorealisme
Sykkeltyvene er en italiensk spillefilm fra 1948 i regi av Vittorio De Sica. Med sin utstrakte bruk av ekte miljøer og amatører i rollene, regnes filmen som et sentralt verk innenfor neorealismen.
I litteraturen
Den litterære neorealismen regner man startet med Cesare Paveses roman Paesi tuoi (1941), og varte frem til ca. 1955. Av avgjørende betydning for retningen var motstandsbevegelsen i Italia og den dagbok- og memoarlitteraturen som fulgte i kjølvannet av andre verdenskrig. Neorealismens tekster er basert på en enkel, etterlignende realisme, og de erfaringene som formidles er ofte gruoppvekkende og sterkt emosjonelt ladet; tekstene uttrykker en tro på det overbevisende i den personlige opplevelse og på at «saken» kan formidles direkte. Ideologisk sett nærmer neorealismen seg en moraliserende sosialisme.
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.