Neo-soul er en stilretning innen populærmusikk som oppsto på 1990-tallet og har sitt opphav i soul og kontemporær R&B. Neo-soul er tydelig musikalsk forankret i disse to sjangrene, og trekker også ofte inn stilistiske elementer fra hiphop, jazz, funk, rhythm and blues, rock og pop. Sjangeren omtales som et alternativ til R&B, som på sin side har en tydeligere forankring i kommersiell pop. Kjente artister innen neo-soul sjangeren inkluderer blant andre Erykah Badu, D’Angelo, Lauryn Hill, og Maxwell.

Artister som regnes blant forløperne for neo-soul tidlig på 1990-tallet inkluderer Prince, Me’Shell Ndegécello, og the Roots, men det var først fra midten av 1990-tallet og utover at sjangerbetegnelsen ble introdusert. D’Angelo sitt debutalbum Brown Sugar (1995) regnes å være blant de første neo-soul utgivelsene, og fikk stor oppmerksomhet for å blande stilistiske elementer fra 1970-tallets soul og blues med moderne R&B. Året etter utga Maxwell sin albumdebut Urban Hang Suite (1996), som også skilte seg ut fra samtidens R&B ved å hente inspirasjon fra eldre soulutgivelser. Videre regnes både Erykah Badus Baduizm (1997) og Lauryn Hills The Miseducation of Lauryn Hill (1998) som sentrale neo-soul album, og begge vant Grammyprisen for beste R&B album i henholdsvis 1997 og 1998. Dette viser at grensene mellom musikksjangre ofte kan være utydelige, og neo-soul-artister beveger seg ofte på tvers av flere musikksjangere.

D’angelo slapp sitt andre album, Voodoo, i 2000, og samme år slapp Erykah Badu sitt andre album, Mama’s Gun. Disse to platene viser hvilken retning neo-soul tok inn i det tjueførste århundret, og begge har tydeligere innflytelse av jazz og funk. Utover 2000-tallet dalte sjangerens popularitet, og man kan si at neo-soul ble løsere definert. Artister som passer inn under kategorien neo-soul og samtidig krysser sjangergrenser til R&B og pop inkluderer Macy Gray, Alicia Keys, John Legend, Frank Ocean og Amy Winehouse.

Flere av de sentrale neo-soul-artistene har videreført sjangeren på sine senere album. Noen eksempler er Maxwells BLACKsummers’night (2009) og blackSUMMERS’night (2016), samt Badus New Amerykah Part One (4th World War) (2008) og New Amerykah Part Two (Return of the Ankh) (2010). D’Angelo utga i 2015 sitt tredje album, Black Messiah.

Neo-soul karakteriseres av utstrakt bruk av analoge instrumenter og et varmt lydbilde, og står således i kontrast til mye av nyere R&B og popmusikk som i større grad baserer seg på digital teknologi. Vokalfraser er ofte mindre melismatiske og utbroderte enn i soul og R&B. Musikken er i stor grad groovebasert, og gjerne i et relativt sakte tempo. Sjangeren er også kjent for tekster som tar opp politiske temaer, noe D’Angelos Black Messiah er et eksempel på.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.