Neo-bop er en musikkretning som vokste fram mot slutten av 1970-årene og særlig ved første del av 1980-tallet, med et knippe musikere som omfavnet den akustiskbaserte, swing-pregede og tradisjonelle bop-jazzen fra 1940- og 1950-tallet, helt eller delvis som en reaksjon mot fri- og avantgardejazzen og kanskje særlig den mer elektriske fusion-jazzen.
Art Blakey trekkes ofte fram som den fremste av de som vedlikeholdt og videreformidlet bebop og særlig hardbop-stilen utover 70-tallet, mens en yngre generasjon, flere av dem med bakgrunn i nettopp Blakeys band, ble fanebærere for denne stilen utover 1980-tallet. Disse musikerne fikk også tilnavnet «The Young Lions». Den fremste og mest kjente av dem var Wynton Marsalis. Neo-tradisjonalisme er en annen betegnelse som brukes i denne sammenhengen.
I 1950-årene var betegnelsen neo-bop, altså 'ny bop', brukt som et synonym for det som i Norge og Sverige også ble kalt budskapsjazz, en annen betegnelse for hardbop. Dette var forstått som musikk som var basert på 1940-årenes bebop, og ble representert av blant andre Clifford Brown, Sonny Rollins og Horace Silver.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.