Det å fastslå posisjon og ønsket kurs i lufthavet skiller seg fra navigasjon til sjøs bl.a. ved til dels vesentlig større hastigheter, avdrift og ferdsel over polområder, der magnetiske kompass er ubrukelige og radiokommunikasjon ofte umulig.

Før man fikk det magnetiske kompasset i ca. 1910, navigerte man utelukkende ved å sammenligne terrenget med et kart. Væskekompasset fulgte i 1917, senere kom flybårne radiohjelpemidler i form av D/F- (direction finding) systemer, som stadig ble mindre og derfor mer hensiktsmessige i bruk. De første radiofyr på bakken kom midt i 1920-årene og i 1941 det første av de såkalte hyperboliske navigasjonshjelpemidler (Gee, utviklet for Royal Air Force). Banebrytende arbeid i utviklingen av treghetsnavigasjonssystemer for fly ble utført av amerikaneren Charles S. Droper ved Massachusetts Institute of Technology fra 1945.

Av mer moderne hyperboliske hjelpemidler kan nevnes det amerikanske Loran (av long-range navigation), som bruker lavfrekvente radiosignaler og derfor dekker relativt store områder med noe reduksjon av nøyaktigheten; dessuten den engelske Decca Navigator, som ikke benytter pulserte, men kontinuerlige radiosignaler (se hyperbelnavigasjon). I 1958 anbefalte en internasjonal konferanse generell anvendelse av VOR-DME (Very-high-frequency Omni-Range/Distance-Measuring Equipment), der VOR-stasjonen ligner et slags radiofyr og gir retning, mens DME-mottageren gir avstand til et kjent punkt eller til bestemmelsesstedet. Til andre hjelpemidler hører doppler-instrumenter og treghetssystemer; de sistnevnte er basert på bruken av tre akselerometre montert med aksene i nitti graders vinkler på en gyroskop-stabilisert plattform.

Satellittnavigasjonssystemer er tatt i bruk i lufttrafikken og vil i stor utstrekning bli benyttet i fremtiden. 85 nasjoner ble i 1992 enige om å utvikle et nytt navigasjonssystem, FANS (Future Navigation System), som benytter 24 amerikanske GPS-satellitter og 24 russiske GLONASS-satellitter. EGNOS-programmet (The European Geostationary Navigation Overlay Service) har vært under utvikling siden 1993. Dette systemet distribuerer korreksjonsdata og data for kvaliteten på navigasjonssignalene. Dermed blir de militære systemene, GPS og GLONASS bedre skikket til kritiske operasjoner, slik som flynavigasjon og navigasjon av skip i trange farvann. EGNOS representerer det første skrittet mot et europeisk sivilt navigasjonssystem. I 1998 besluttet EU å utvikle sitt eget navigasjonssystem Galileo, og i 2002 ble finansiering av prosjektet vedtatt. I mellomtiden ble det utført et betydelig utviklingsarbeide. Galileosystemet vil bestå av 27 aktive satellitter.

Informasjon for ulike navigasjonssystemer kan bearbeides av datamaskiner om bord i flyet for å oppnå maksimal sikkerhet i navigeringen. Dette er også grunnlaget for autopilotsystemer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.