Næringskjeder er koblet sammen til mer kompliserte næringsnett der det gjerne inngår et stort antall organismer som er gjensidig avhengige av hverandre. Tegningen viser et forenklet næringsnett i Barentshavet. De enkle pilene peker fra organismen som blir spist til organismen som spiser den. Mange har en variert meny, for eksempel spiser sel både dyreplankton, polartorsk, lodde og torsk, mens dyreplanktonet blir spist av både sel, lodde, polartorsk, fugl og reker. Planteplankton - dyreplankton - polartorsk - sel, er da en av mange næringskjeder som inngår i dette næringsnettet.
En næringskjede er en serie organismer eller arter der hver art spiser arten som ligger under den i næringskjeden og selv blir spist av arten som ligger over. Næringskjeden viser dermed hvordan organisk stoff og energi passerer fra én organisme til en annen i et økosystem.
Næringskjeder er koblet sammen i mer kompliserte næringsnett ved at arter ofte spiser flere enn én annen art, og også kan bli spist av flere andre arter.
Når vi snakker om næringskjeder, mener vi vanligvis en beitekjede. Nederst i en beitekjede finner vi en produsent, det vil si en plante eller alge som utnytter solenergien til å produsere organisk materiale gjennom fotosyntese. Denne produsenten blir spist av et planteetende dyr, en primærkonsument. Primærkonsumenten blir videre spist av et rovdyr, en sekundærkonsument. Sekundærkonsumenten kan igjen spises av en tertiærkonsument, og så videre.
Organismer som er på samme nivå i næringskjeden, sies å være på samme trofiske nivå. Det øverste leddet i en næringskjede kalles gjerne toppredator.
En beitekjede kan eksempelvis bestå av:
I tillegg til beitekjeder kan vi snakke om nedbryterkjeder (eller detrituskjeder), der organismer brytes ned av nedbrytere (eller dekomponenter) som mikroorganismer og smådyr. Nedbryterkjeden kan tilføre energi og organisk materiale tilbake til en beitekjede, for eksempel ved at en meitemark blir spist av en fugl, men mye av energien blir her frigjort i form av varme, mens organiske stoffer blir brutt ned til enkle uorganiske stoffer som igjen kan tas i bruk av produsentene.
I havet går mesteparten av energien (60–70 prosent) gjennom beitekjeden, men på land går vanligvis opptil 90 prosent gjennom nedbryterkjeden. I havet utgjøres minst 30–50 prosent av den totale primærproduksjonen av sekundære produsenter, bakterier som bruker organisk materiale som lekker ut av planteplankton (se mikrobielt næringsnett). Det er usikkert hvor nært det mikrobielle næringsnettet er koblet til beitekjeden.
Næringskjede. Næringspyramiden viser at 90 % av energien tapes på hvert trofiske nivå i en næringskjede. Man får altså relativt sett langt mer energi ved å spise en organisme fra et lavt trofisk nivå enn en organisme fra et høyt trofisk nivå. Se artikkelteksten for nærmere forklaring.
Organiske og uorganiske stoffer vandrer gjennom næringskjedene, og gjennom nedbryternes virksomhet blir stoffene igjen tilgjengelige for produsentene.
Energi tapes for hvert ledd i næringskjeden. Det gjør at kun en brøkdel av det som blir produsert, når helt opp til en sekundær- eller tertiærkonsument. Ikke alt som produseres, blir spist og dermed tatt opp i neste ledd, og ikke alt som spises, blir utnyttet av konsumenten, ettersom ufordøyde rester blir skilt ut som avføring (ekskrementer) for så å føres tilbake til nedbryterne. Av det som blir utnyttet, brukes mye til ånding og blir derfor ikke lagret som kroppsmasse som kan utnyttes av neste ledd i næringskjeden.
Grovt sett kan man si at for hvert ledd i næringskjeden eller næringsnettet «tapes» om lag 90 prosent av energien. Det betyr at 1000 kilo planteplankton vil kunne gi omtrent 100 kilo raudåte, som kan gi 10 kilo krill, som kan gi 1 kilo lodde, som igjen kan gi 0,1 kilo torsk.
Om man regner i biomasse, får man derfor en næringspyramide som er bredest nederst (produsentene) og smal øverst (toppredatorer). Dette setter en øvre grense for hvor lange næringskjeder kan være. De fleste næringskjeder er imidlertid kortere enn det som hadde vært mulig ut fra et energisynspunkt (3–4 ledd).
Energitapet oppover i næringskjeden betyr også at det fra et energisynspunkt er mest rasjonelt å skaffe seg mat lengst mulig ned i næringspyramiden, for eksempel ved å spise fisken direkte istedenfor å male den opp til dyrefôr. Fra eksempelet ovenfor kan vi si at man får mer igjen for å spise 1 kilo lodde enn 0,1 kilo torsk.
En annen konsekvens av hvordan næringspyramiden fungerer er at konsentrasjoner av stoffer som ikke brytes ned i eller skilles ut av organismen (for eksempel tungmetaller og andre miljøgifter) vil øke oppover i næringskjeden. Siden organismer høyt oppe i næringskjeden må innta mange ganger sin egen vekt for å få nok energi, vil slike stoffer samle seg opp (akkumuleres) i disse organismene. Konsentrasjonene kan da bli så høye at det blir skadelig.
For eksempel har det blitt påvist høye konsentrasjoner av forskjellige miljøgifter hos isbjørn, som er en toppredator i den marine næringskjeden i Arktis. Konsentrasjonen av miljøgifter i isbjørn har negative konsekvenser for bjørnenes hormon-, vitamin-, enzym-, og immunsystem.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.