mørketall

I Norge gjennomfører Statistisk sentralbyrå hvert tredje år en Levekårsundersøkelse som inneholder spørsmål om utsatthet for kriminalitet, og om lovbruddet har blitt anmeldt til politiet. Disse undersøkelsene har avdekket at hvorvidt ofrene anmelder avhenger av hvor alvorlig lovbruddet var. Jo mer alvorlig, desto høyere er anmeldelsestilbøyeligheten.

Når det gjelder mørketall for tyverier, har forsikringsavtaler i tillegg en betydning. Hvis man ikke er forsikret eller egenandelen overstiger verdien på den man har blitt frastjålet, er det mange som ikke anmelder forholdet. Når det gjelder vold og trusler, er offerets relasjon til gjerningspersonen av betydning. Det kan føre til at selv alvorlig kriminalitet ikke blir anmeldt fordi offeret kjenner lovbryteren og dermed ikke vil eller tør anmelde forholdet.

I tillegg til offerundersøkelser finnes det selvrapporteringsstudier der man spør et utvalg av befolkningen om de har begått kriminalitet. Den første selvrapporteringsstudien i Norge ble gjennomført i 1959. Siden har det blitt gjennomført mange selvrapporteringsstudier, hovedsakelig av ungdom. Disse har vist at det å begå kriminalitet i ungdomstiden er langt mer utbredt enn hva omfanget av registrert kriminalitet og registrerte lovbrytere skulle tilsi. Mindre alvorlig kriminalitet er mest utbredt, og andelen som oppgir å ha begått kriminalitet går ned. Den viktigste selvrapporteringsstudien i Norge for tiden er Ungdata, som blant annet inneholder spørsmål om rusmiddelbruk, risikoatferd og vold.

På grunn av de store variasjonene i mørketall for forskjellige lovbrudd kan den offentlige kriminalstatistikken, som bygger på anmeldelser og domfellelser, ikke gi et fullstendig bilde av omfanget av og utviklingen i kriminaliteten i samfunnet.