mølje

Kjøttmølje har i enkelte landsdeler særlig vært spist som middag på julaften, og tradisjonen holdes fortsatt levende. Den består av flatbrød, bløtt ut i kjøttkraft. Kjøttkrafta har gjerne smak av julekrydder, siden den er et resultat av koking av kjøttretter i jula, for eksempel saltkjøtt, julerull og julesylte. Kjøttmølje serveres gjerne med noe søtt, gjerne sirup eller tyttebærsyltetøy. Kjøttmølje kan også serveres som tilbehør til saltkjøtt og kålrotstappe, eller til lutefisk.

Kjøttmøljas historie som julemat er knyttet til katolsk tid, da det var faste i adventstiden. Det var ikke tillatt å spise annet enn fisk fram til første juledag. Første juledag ble fasten brutt, og kjøttmaten kom på bordet. Kjøttet ble kokt på julaften, og flatbrød med kjøttkraft kunne tillates som egen rett på julaften. Opprinnelig var det kraft fra sau som ble brukt i kjøttmølje, men også kraft fra koking av sylte og ribberull dersom man hadde tilgang til svin.

I etterkrigstida ble det i Norge innført en kanaliseringspolitikk i landbruket. Denne innebar at grasbaserte næringer skulle legges til områder som hadde best forhold for grasproduksjon. Dette medførte at drøvtyggerne i hovedsak skulle holde til i Nord-Norge og på Vestlandet samt i dalbygder og fjellbygder på Østlandet. Kornproduksjon og svinehold var konsentrert til flatbygdene på Østlandet og i Trøndelag. Denne endringen gjorde at produkter av svin ble særlig utbredt på Østlandet, mens produkter av sau beholdt sin status på Vestlandet og i de øvrige grasområdene. Effekten av denne kanaliseringspolitikken kan vi spore i kjøttkrafta, og i flere andre tradisjonsretter, blant annet også i kjøttkake og pinnekjøtt.

Det er fortsatt tradisjon i flere regioner å spise kjøttmølje på julaften, både på Vestlandet, i Nord-Norge, på Østlandet og i Trøndelag. Tradisjonen holdes levende i flere fylker, og står spesielt sterkt i Buskerud. Kjøttmølje spises da gjerne som egen rett på julaftens formiddag, ved lunsjtider. Kjøttkrafta som brukes er preget av hvilke dyr man har tilgjengelig, eller som man har tradisjon for å bruke. På Østlandet er i dag kraft av svin fra koking av ribberull og sylte utbredt, mens i de typiske grasområdene på Vestlandet og i Nord-Norge fortsatt benyttes kjøttkraft av sau. Storfe benyttes også, og det finnes eksempler på at kraft av elg brukes i kjøttmølje. Noen tilsetter også grønnsaker når krafta skal kokes.

Det finnes også kilder som viser at flatbrødet som brukes har fått betegnelsen møljebrød. I Buskerud produseres og selges møljebrød under denne betegnelsen. Mullebrød er også et begrep som brukes, avledet av det franske ordet pain mouille, som betyr oppbløtt eller vått brød.

I Nord-Norge brukes betegnelsen mølje også om kokt, fersk fisk med lever og rogn. Fisken er gjerne torsk eller sei. Det tyder på at leverfettets tilstedeværelse i retten er viktig for at den kan kalles mølje. Fiskelever kokes, og blandingen smaksettes gjerne med løk, eddik, salt og pepper. Fiskefettet serveres til kokt fisk, rogn og potet. Kokt gulrot er også aktuelt tilbehør.

Det finnes også andre varianter av mølje der flatbrød brytes og bløtes. For eksempel finnes det tradisjoner der flatbrødet bløtes i en brunostbasert saus/duppe, gjerne tilsatt smør.

• norsk julemat
• svineribbe
• lutefisk
• pinnekjøtt

• Norges bygdekvinnelag: Norsk tradisjonsmat