Luttspilleren
Lutt er ett av de nye instrumentene som ble mye brukt i renessansen. Maleri fra 1515
Av /Musées de la Ville de Strasbourg.

Renessansen viser i musikkhistorisk sammenheng til perioden rundt 1430 til 1600, den historiske epoken mellom middelalderen og barokken.

Faktaboks

Etymologi
av fransk renaissance, ‘gjenfødelse’

Begrepet renessanse går tilbake til historikeren Jules Michelet (1855) og ble først brukt for å karakterisere den historiske og kunsthistoriske utviklingen i Europa i årene fra rundt 1300 til rundt 1600. Hvorvidt renessansebegrepet også er brukbart i forbindelse med musikk, er like omstridt som epokens nøyaktige grenser. Den amerikanske musikkviteren Leo Schrades forslag om å plassere den egentlige musikalske renessansen mellom årene 1430 og 1600 har blitt allment akseptert. Oppblomstringen av den verdslige musikken i 1300-tallets Firenze blir etter dette synet sett på som et forspill til renessansemusikken, men regnes ellers til middelalderen i musikkhistorisk sammenheng.

Renessansemusikk er overveiende vokalmusikk. I løpet av 1400-tallet ble imidlertid instrumentalmusikken viktigere, og verdslig musikk ble overlevert i mye større grad fra renessansen enn fra middelalderen.

I renessansen ble det utviklet et nytt forhold til harmonikk og komposisjonspraksis. Tersen etablerte seg som et konsonerende intervall, og imitasjon ble det fundamentale satsprinsippet for hele perioden. På 1500-tallet forandret musikkestetikken seg fundamentalt etter påvirkning fra humanismen. Spesielt sto en ny tilnærming til sangtekstene sentralt, og musikken ble nå sett på som et utrykksmedium som formidlet tekstens innhold og emosjoner. For første gang i historien inntok musikken den ekspressive rollen vi i dag tar som en selvfølgelighet.

Innovasjoner

Le Champion des Dames (1440), folio 98
Komponistene Guillaume Dufay (til venstre) og Gilles Binchois (til høyre) omtales både i forbindelse med høymiddelalderen og den tidlige renessansen. Fra Le Champion des Dames av Martin le Franc fra 1440
Av /Gallica.bnf.fr/Bibliothèque nationale de France.
Giovanni Pierluigi da Palestrina

Giovanni Pierluig da Palestrina ble kalt den katolske kirkemusikkens største mester. Han ble i 1544 organist og kapellmester i hjembyen Palestrina.

Den allmenne historien i perioden 1300–1600 er preget av oppdagelser som førte til et nytt globalt verdenssyn. Reformasjonen etter 1517 var et resultat av, og et uttrykk for, et gjennomgående brudd med den middelalderske samfunnsordningen. Til tross for disse voldsomme vitenskapelige og samfunnsmessige omveltningene bevarte renessansens musikk likevel lenge middelalderens institusjoner, tradisjoner og former.

De middelalderske kirkemusikalske vokale formene motett og elementene til messe-ordinarium (Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus, Benedictus, Agnus Dei) danner en relativt konservativ rød tråd som går gjennom hele perioden. Konsepter som støttet seg på den eldre mensuralnotasjonen og den kontrapunktiske vokalpolyfonien, ble forfinet, intensivert og videreutviklet. Høydepunkter er verk skrevet av John Dunstable, Guillaume Dufay (spesielt motetten Nuper rosarum flores, 1436), Johannes Ockeghem (Missa prolationum) og Josquin Desprez. Tradisjonen kulminerte i motett- og messekomposisjonene til Giovanni Pierluigi da Palestrina og Orlando di Lasso.

I løpet av 1400-tallet forsvant middelaldermotettens tradisjon for å bruke flere tekster samtidig, og alle stemmene sang i stedet én felles tekst.

Praksisen med å forankre satsen i én forutbestående melodi (såkalt tenor, eller cantus firmus) ble gradvis erstattet med imitasjonsteknikken. I den nye gjennomimiterte motetten deles teksten i separate avsnitt med hensyn til innholdet. Hvert avsnitt fikk et eget musikalsk motiv som utgangspunkt (kalt soggetto). Motivet ble mer eller mindre nøyaktig gjentatt, det vil si «imitert» i alle (eller nesten alle) stemmene. Renessansemotetten fikk dermed ikke lenger sin struktur ut fra tenorens form (som i middelalderen), men fra tekstens innhold og grammatiske oppbygging.

Imitasjonsprinsippet er et kjennetegn på nesten alt av renessansens komposisjon. Det gjelder også i messesatser og i madrigalen og definerer instrumentale former som canzona og ricercar.

Reformasjonens kirkemusikk

Reformasjonen førte til et nytt og stort kirkemusikalsk repertoar i Nord-Tyskland (dette påvirket Danmark-Norge etter 1537) og Sveits-Frankrike (hugenottenes kirkemusikk, som igjen påvirket musikken til Englands puritanere). Salmene (koralene) som ble sunget i de reformerte gudstjenestene, var i utgangspunktet enstemmige. Mange gjenbrukte katolske melodier ved å tilføye ny tekst på morsmålet (denne ny-tekstingen kalles kontrafaktur).

Reformasjonens komponister av flerstemmig musikk benyttet seg i utgangspunktet av de samme kompositoriske verktøyene som de katolske. I England vokste den anglikanske kirkemusikken parallelt med de reformerte kontinentale repertoarene. Høydepunkter er verkene til Thomas Tallis og William Byrd.

Musikk for adel og borgerskap

Claudio Monteverdi

Claudio Monteverdi var en av de sentrale komponistene i overgangen mellom renessansen og barokken.

Av .

Et vesentlig og nytt fenomen i epoken var den store veksten i ikke-kirkelig musikk på morsmålet for adelen og borgerskapet. I 1400-tallets Burgund-hertugdømme og 1500-tallets Frankrike ble den vokale chanson-formen populær. Det samme gjaldt karnevalssanger og de såkalte frottola-formene (strofiske sanger på morsmålet) i Italia. De italienske brorskapene (de såkalte scuolaene) pleide den religiøse, men ikke-kirkelige sangformen lauda.

Den mest avanserte formen for verdslig musikk var madrigalen. Denne finnes i to former. Den såkalte trecentomadrigalen (trecento er italiensk for 1300-tallet) ble komponert etter faste strofiske mønstre. Spesielt kjent er madrigalene til Francesco Landini. 1500-tallets madrigaler var imidlertid gjennomkomponert. De mest kjente madrigalkomponistene i Italia i denne perioden er Jacques Arcadelt, Adriaen Willaert, Cipriano de Rore og Claudio Monteverdi. I England er Thomas Weelkes den mest kjente.

Instrumentalmusikk og nye instrumenter

I renessansen møter vi for første gang helt selvstendig instrumentalmusikk i stort omfang. Mange nye former oppsto (for eksempel preludium, ricercar, fantasia og canzona), og stiliserte danser ble populære ved de europeiske hoffene (blant annet basse-danse, pavane og galliarde).

Med utgangspunkt i middelalderens instrumenter oppsto nye strengeinstrumenter som lutt, theorbe, gitar, viola og fiolin samt tasteinstrumenter som klavikord, cembalo og virginal.

Notasjon

Qui veult raison

Superius-stemmen (overstemmen) fra chansonen Qui veult raison i et trykk av den franske boktrykkeren og komponisten Pierre Attaignant. Hentet fra boken Trente et quatre chansons musicales fra 1529.

Av /Gallica.bnf.fr/Bibliothèque nationale de France. Département des Manuscrits. .
Mater patris

De to øvre stemmene i motetten Mater patris skrevet av Antoine Brumel. I et trykk av Ottaviano Petrucci: Harmonia musices Odhecaton, Venezia, 1504

Av /Gallica.bnf.fr/Bibliothèque nationale de France. Département des Manuscrits. .

Trykkekunsten bredte om seg etter 1450 og fikk raskt betydning på musikkfeltet. De tidligste trykkene kom innen det gregorianske repertoaret. Om lag en generasjon senere finner vi glimrende trykk av Ottaviano Petrucci (1466–1539) og Pierre Attaignant (rundt 1494–1552).

Trykketeknikken gjorde at musikk for første gang i historien ble tilgjengelig for et større publikum, og den spilte en sentral rolle i utbredelsen av reformert kirkemusikk. Trykte lærebøker ble brukt i forbindelse med undervisning i blant annet instrumentalteknikker, kunsten å improvisere og tilføyelsen av ornamenter (såkalte «diminusjoner»). Et eksempel er Fontegara (1535) av Sylvestro di Ganassi dal Fontego (rundt 1492–1550).

La Fontegara
Tittelsiden fra La Fontegara, en lærebok i fløytespill av Silvestro di Ganassi dal Fontego, Venezia, 1535
Av .

Renessansemusikk og humanisme

Et sentralt kulturhistorisk element i renessansen er humanismen, en kulturell bevegelse som startet på 1300-tallet i Italia. Med antikken som målestokk ønsket humanistene å bygge et nytt og forbedret samfunn. Ordet renessanse, 'gjenfødelse', betyr i denne sammenhengen også humanistenes oppfatning av at en ny kulturepoke hadde begynt, hvor man igjen kunne måle seg med den antikke høykulturen i kunst og litteratur etter en lang nedgangstid (som senere ble kalt «middelalderen»).

På musikkfeltet finnes tydelige humanistiske spor fra midten av 1400-tallet. Komponistenes orientering etter antikke forbilder under humanismens påvirkning førte rundt 1580 til nyvinninger i musikkteorien, et nytt satsprinsipp (monodien) og til operaen (se nedenfor).

Det viktigste resultatet av humanistisk påvirkning var imidlertid at sangtekstene ble tonesatt på en ny måte. Middelaldersk vokalmusikk hadde ofte blitt komponert etter abstrakte og matematisk funderte «konstruksjonsskjema» som stort sett forholdt seg nøytralt til teksten. I renessansen ble sangtekstene avgjørende for komposisjonenes form. Teksten ble behandlet fleksibelt, og dens detaljer ble forsøkt gjengitt musikalsk. Musikken skulle altså være en fortolkning av sangteksten og tekstens emosjonelle innhold.

Ifølge den greske filosofen Aristoteles (384–322 fvt.) skulle poesi etterligne, «imitere», menneskets handlinger. I renessansen ble denne tankegangen også gjeldende i musikalsk sammenheng. Mange verk etterlignet hvordan teksten lyder (aksentuering, rim, også «talemelodi») og rettet seg i sin frasering helt etter tekstens grammatiske inndeling. For å etterligne tekstens innhold utviklet det seg et rikt musikalsk vokabular (noen gange kalt «ordmalerier»), hvor det finnes musikalske analogier til for eksempel fuglekvitter, bevegelser i naturen (opp og ned, korte eller lange noteverdier), lys og mørke (store terser, små terser, kromatikk) og så videre. Disse musikalske fenomenene kalles gjerne «madrigalismer», siden de preget mange av madrigalene på 1500-tallet.

Komponistene som var påvirket av humanismen, var opptatt av at det skulle være mulig å forstå sangtekstene umiddelbart. Tekstaksentene fikk derfor systematisk musikalsk aksentuering (vektlegging) gjennom lange og/eller høyere toner og så videre. Syllabisk og homofon tonesetting ble mer vanlig og dannet en ny «vertikal» motvekt mot kontrapunktets «horisontale» komposisjonsprinsipp.

I madrigalen fra andre halvdel av 1500-tallet finner vi ofte begge prinsipper i en kontrastrik forening. Antydninger av den homofone satsen finnes allerede i chansonen, i lauda-sanger, i reformasjonens flerstemmige kirkesalmer og ikke minst i den katolske kirkemusikken rundt og etter Trientkonsilet (1545–1563), som krevde at kirkemusikkens tekster måtte forstås.

Et kjent eksempel er Giovanni Pierluigi da Palestrinas Missa Papae Marcelli, som viser både kontrapunktiske og homofone passasjer. Dette ble betraktet som en fremragende løsning på tekstproblemet.

Renessansens musikkteori

Antikk gresk musikkteori skilte mellom tre skalaer: den diatoniske, den enharmoniske og den kromatiske. I 1555 forsøkte Nicola Vicentino å vise hvordan disse tre greske skalaene kunne brukes i sin samtids musikk. Mange komposisjoner på 1500-tallet la vekt på kromatikk, ikke minst som utrykksmiddel (for eksempel hos Josquin Desprez, Cipriano de Rore, Orlando di Lasso og Gesualdo di Venosa). Teoretikeren Heinrich Glarean innførte i 1547 fire nye kirketonearter (autentisk og plagal ionisk og aeolisk). Dette var en teoretisk komplettering av de til da åtte kirketoneartene (autentisk og plagal dorisk, frygisk, lydisk og miksolydisk).

I tillegg forsøkte man å tilpasse den middelalderske stemmingen til dagens aktuelle behov. Middelalderens strikt matematisk funderte pytagoreiske stemming hadde ført til rene kvinter og kvarter, mens halvtoneskritt (og terser) ikke var enhetlig store. Middelaldermusikken satset derfor på kvinter og kvarter som konsonerende intervaller. Den voksende interessen for terser og utbredelsen av tasteinstrumenter på 1300- og 1400-tallet førte på 1500-tallet til at den eldre matematiske delingen delvis ble erstattet med den såkalte tempererte stemmingen. Den oppga den strikte delingen for å kunne produsere en rekke av tolv like halvtoner per oktav.

Monodi og opera

Peri, Jacopo

Jacopo Peri som Orfevs i sin egen opera Euridice, oppført 1600. Etter samtidig tegning

Peri, Jacopo
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.

I renessansens kontrapunktiske musikk ble stemmene behandlet selvstendig, og forskjellige tekststavelser i de enkelte stemmene ble derfor ofte sunget samtidig. I 1570-årene kritiserte filologen Girolamo Mei (1519–1594) denne praksisen. Mei påsto at den antikke greske musikken hadde vært mye mer virkningsfull, siden den var enstemmig og derfor ikke «forstyrret» teksten.

Resultatet av disse ideene var de så kalte «monodiene» som vokste fram rundt 1589. Dette var solosanger som bare ble ledsaget av en akkordisk bass-stemme (en forløper for såkalt «generalbass»). En pioner innenfor denne praksisen i Firenze var Giulio Caccini.

Humanistene forsøkte også å gjenskape det berømte antikke dramaet, som de visste hadde involvert musikk. I 1585 ble tragedien Oedipus rex av Sofokles framført på italiensk i Venezia, med musikk av Andrea Gabrieli. Forsøket på å gjenskape antikkens drama fant imidlertid sitt første høydepunkt i Firenze, med oppfinnelsen av «dramma per musica» eller «operaen» gjennom komponistene Jacopo Peri og Giulio Caccini. I operaene til Claudio Monteverdi fant sjangeren sine første høydepunkter, blant annet Orfeo fra 1607 og Il ritorno d'Ulisse in patria fra 1640.

I musikkens historieskriving er det vanlig å sette starten for en ny periode, barokken, rundt 1600. Mange av barokkens komponister er i dag fremdeles godt kjent (for eksempel Johann Sebastian Bach, Georg Friedrich Händel, Jean Baptiste Lully og Antonio Vivaldi). Formene og konseptene de brukte (opera, oratorium, konsert, kammer- og dansemusikk), hadde imidlertid blitt utviklet allerede mot slutten av renessansen. Renessansen, med all sin fargerikdom og nyskaping, må derfor anses som en av de mest fruktbare periodene i hele den vestlige musikkhistorien.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Don Harrán. Word-tone relations in musical thought: from Antiquity to the seventeenth century, Neuhausen-Stuttgart, American Institute of Musicology, Hänssler-Verlag 1986
  • Craig Wright, Bryan Simms, Music in Western Civilization, Thomson-Schirmer, 2006

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg