mineralisering - odontologi

Mineralisering betegner innen odontologien tilførsel av bestemte mineraler i tannemaljen og dentinet.

Allerede i embryonalperioden blir emaljen, dentinet, rotsementen og rothinnen (peridontium) anlagt og utviklet. Mineraliseringen bidrar til å gjøre disse elementene hardere/fastere gjennom tilførsel av anorganiske substanser (hydroksylapatitt, fosfat, fluorid, magnesiumsalter, og så videre) i den organiske matrix. Herdingen av emaljen begynner omkring 14. svangerskapsuke, og kan først være avsluttet i 20-årsalderen med mineraliseringen av visdomstennene. De fleste mineraler foreligger i ionisert form i kroppsvæsker eller er bundet til organiske komponenter i form av fosfolipider, hormoner, enzymer og forskjellige andre proteiner. Mineraliseringen skjer fra tannens skjæreflate mot rotspissen, og er tidsmessig forskjellig for den enkelte tann.

Fett og sukker er praktisk talt uten mineraler, og mange kornprodukter er også dårlige mineralkilder, i motsetning til for eksempel melkeprodukter og grønnsaker. Selv med god tannhygiene kan mineraliseringsforstyrrelser forekomme i form av hypomineralisering (molarer, incisiver) og flekkdannelse i tennenes emalje.